I antikkens og middelalderens naturfilosofi ble morsmelk forstått som transformert blod. På 600-tallet forklarer Isidore av Sevilla denne biologiske forbindelsen på følgende måte: Etter fødselen flyter alt blod som ennå ikke har blitt brukt til å nære skjødet, gjennom naturlig passasje til brystene, den hvitner i kraft av deres dyd og får kvalitet av melk. Selv om en slik forståelse av det naturlig nære forholdet mellom blod og melk for lengst er forlatt, er disse livsviktige kroppsvæskene fremdeles tett forbundet med hverandre, spesielt gjennom parallelle forestillinger om hvordan de spesifikt kvinnelige variantene, altså morsmelk og menstruasjonsblod, virker i verden, på ulike steder og til ulike tider. Dette kommer tydelig til uttrykk i en antologi som allerede i tittelens sammenstillinger antyder en vedvarende forbindelse mellom de to kroppsvæskene den tematiserer: Rødt og hvitt. Om blod og melk i fortid og samtid.