Retten til oprør i den franske revolution

Av Nicolai von Eggers

Mai 2022

Denne artikkelen er ikke publisert i fulltekst på nett.

Denne artikkelen sto på trykk i Arr 1/2022
Opprør
Les også:
Robespierre som romer

Robespierre som romer

Det finnes i Paris ingen «rue Robes­pierre». Som navnet Hamsun her hjemme er hans navn fremdeles så kompromittert at det kan være støtende å oppkalle gater eller plasser etter ham. Dette skyldes naturligvis at Robespierre var Frankrikes leder under den såkalte «terroren» i 1793−1794, da tusenvis av hans motstandere ble henrettet, særlig i giljotinen. Ser vi på imidlertid den filosofien han bekjente seg til, så vil man oppdage at den (i motsetning til hos Hamsun) er tuftet på sentrale opplysningstidsideer. Mange av dem utgjør i dag grunnstenene i moderne vestlige demokratier. Problemet med Robespierre var at han på en måte viklet seg så mye inn i sin egen filosofi at han mistet bakkekontakten og overså de skremmende realitetene som ble resultat av forsøket på å sette ideene ut i live. Det gode, utopiske samfunn skulle realiseres, koste hva det koste ville, og derfor måtte alle antirevolusjo­nære krefter ryddes av ­veien. Konspirasjoner syntes å dukke opp på alle kanter, og Robespierre forsøkte å kvele dem ved roten straks han mente å se dem. Selv satte han sin ære i å være incorruptible – ufordervelig og ubestikkelig. En mann som ikke ville gå på akkord med de prinsipper han trodde på.

Bokmelding av
Robespierre