Bjørn Nistads verk Eldre russisk idé-historie – fra middelalderen til opplysningstiden er en oppfølger til hans bok Russisk politisk idéhistorie fra opplysningstiden til i dag, som kom for tolv år siden. I likhet med den forrige boken tar også oppfølgeren utelukkende for seg politisk ideer, selv om dette ikke gjenspeiles i tittelen. For den eldste russiske idéhistorien er dette en noe spesiell avgrensning som kunne fortjent en begrunnelse. Det gamle Russland produserte mye fin og interessant litteratur – både eposer, krøniker, heltedikt og ikke minst religiøse tekster men knapt noe som kan betegnes som politisk tenkning i streng forstand. Det betyr at Nistad må gå til ikke-politiske tekster for å prøve å finne ut hva disse, direkte eller som oftest indirekte, kan si oss om forfatternes politiske ideer og idealer. Dette er en fullt ut legitim metode, men de som kjøper Nistads bok for å lære mer om hva man tenkte og var opptatt av i Russland før 1800, bør være klar over at han ikke gir, og heller ikke pretenderer å gi, hele bildet. Det er med andre ord fortsatt plass til en populær oversikt på norsk over eldre russisk idéhistorie som tar for seg religiøse, etiske og historiske ideer. Især religiøse ideer – siden det jo primært var dem russiske skribenter i middelalderen var opptatt av.

Nistads nye bok er vesentlig kortere enn forløperen selv om den spenner over et mye lengre tidsrom – mer enn 500 år. Dette har åpenbart sammenheng med hans selvpålagte begrensning: Ved å fokusere kun på det politiske faller mye av det mest interessante utenfor hans rammer. Veldig få av de skribentene Nistad tar for seg, gir uttrykk for ideer eller tanker som kan kalles originale. Det er heller ikke strengt tatt nødvendig i en idéhistorisk fremstilling. I motsetning til filosofihistorikerne er idéhistorikerne også interesserte i epigonene og popularisatorene; også bøker som ikke er spesielt dyptloddende kan ha en betydelig virkningshistorie. Ja, ofte vil det være slik at de virkelig geniale tenkerne først får en innvirkning på samtid og ettertid når deres disipler forenkler og videreformidler deres ideer. Men for at noe skal ha status som en politisk «idé», bør opphavsmannen helst ikke bare ha sagt noe om hvordan han (ja da, de er nesten utelukkende menn, alle sammen – i hvert fall i det gamle Russland) ønsker at samfunnet bør være. Han skal helst også si noe om hvorfor han mener dette, og/eller hvordan han mener dette kan realiseres. I mange av de tekstene Nistad tar for seg mangler dette, og det ville derfor kanskje vært riktigere å kalle hans bok en fremstilling av «russiske idealers historie» snarere enn en «idéhistorie».

Nistad går – som i sine tidligere bøker – grundig til verks. Han tar ingen lettvinte snarveier ved å nøye seg med å lese andre forfatteres fremstillinger og parafrasere deres funn og tolkninger. I stedet leser han «sine» forfattere i original og på originalspråket. Det gir en svært god nærhet til kildene, men kan til tider få den ulempen at boken blir veldig person- og verksorientert. En av idéhistoriens sterke sider (delvis i kontrast til filosofihistorien) er at den trekker opp de store linjene og viser hvordan ideene vandrer og transformeres gjennom historien ved at nye generasjoner leser eldre tekster som de nytolker og videreutvikler i nye kontekster. Noe av dette fugleperspektivet savner jeg hos Nistad. De aller fleste kapitlene har som overskrift navnet på den tenkeren som blir behandlet der, og strukturen i boken får på den måten noe leksikalsk og katalogaktig over seg.

Nistads stil er nesten alltid saklig og nøkternt refererende, vederheftig og uten å tolke kildene for langt i noen retning. Derfor ble jeg veldig overrasket over hans karakteristikk av Ivan Peresvetov, en russisk forfatter på 1500-tallet, som virkelig er en politisk tenker som fortjener å bli trukket frem i lyset. Nistad forlater på s. 98 plutselig sitt verdinøytrale språk og skriver at «ved å ta til orde for at Moskvastaten skulle erobre Kazankhanatet … gjorde Peresvetov seg til talsmann for et progressivt utenrikspolitisk program som samsvarte med russiske nasjonale interesser». Dette er en type normative vurderinger man sjelden finner i vestlige fremstillinger, men som var desto mer vanlige i sovjetiske og vel også i moderne russiske lærebøker. Å hevde at imperial ekspansjon er i samsvar med et lands «nasjonale interesser» er en ubegrunnet apologetisk påstand.

En tilsvarende normativ vurdering som røper et russosentrisk perspektiv, er fotnoten på side 21, der Nistad drøfter hvilken stat – Russland, Hviterussland eller Ukraina – som er den «legitime» etterfølgerstaten etter Kiev-riket. Siden Kiev jo som kjent er hovedstaden i dagens Ukraina, er det neppe overraskende at Ukraina i dag gjør krav på denne statusen, men det samme gjør Russland. De fleste historikere vil nok mene at den slags spørsmål er uvitenskapelige og anakronistiske: De vil styre unna den politiske kranglingen om dette ved å hevde at Kiev-riket var en «øst-slavisk» statsdannelse. Nistad for sin del slår fast at det er kun Russland som er Kiev-rikets legitime etterfølgerstat.

Nistads språk er godt og presist, og hans oversettelser fra russisk korrekte. De få gangene han trår feil, ser ut til å henge sammen med hans svakt utviklede interesse for teologi og religiøse ideer. Dette slår ut for eksempel på side 97 når Ivan Peresvetov i Nistads oversettelse hevder at den osmanske sultanen har innført «sannhet og rettferdighet» i sitt rike. Det ordet Peresvetov bruker, pravda, kan riktignok bety både sannhet og rettferdighet, men det ville være utenkelig for en russer på 1500-tallet, om han var aldri så frittenkende, å hevde at en muslimsk hersker representerte «sannheten». Da kunne kjetterbålet fort blitt neste stoppested. Det er nok den sosiale «sannhet», altså rettferdigheten, det er snakk om.

Nistads bok inneholder mange nyttige faktaopplysninger, men vil med sin begrensende politiske innfallsvinkel nok ikke være like naturlig som lærebok for russiskstudenter som hans forrige oversikt over russisk idéhistorie var.