Inger Merete Hobbelstad ønsker å formidle Shakespeare til folket. Dette har hun fått støtte til av Det faglitterære fond og Fritt ord. Hun har valgt ut ti av Shakespeares dramaer: Romeo og Julie; Macbeth; Stor ståhei for ingenting; Othello; As You Like It; Coriolanus; Richard II; En midtsommernattsdrøm; Hamlet; og King Lear. Hvert stykke gjennomgås på samme måte: Handlingen gjenfortelles, til tider banalt og overtydelig. Dernest trekker Hobbelstad tråder til politiske eller andre begivenheter som kan belyses av dramaet det er tale om. Det gis ingen spesiell begrunnelse for disse sammenligningene – de bare kommer. I tillegg skal Hobbelstad trekke linjer til sitt eget liv, alle sine erfaringer med både det ene og det andre i ulike faser. Her blir det like mye Hobbelstad utlagt ved Shakespeare, som Shakespeare utlagt av Hobbelstad. Hvorfor kan Hobbelstad gjøre dette? Jo, fordi «Shakespeares skikkelser treffer en menneskelig nerve som er uavhengig av tidspunktet litteraturen ble skrevet på og når den blir lest» (s. 9). Her trengs det altså ingen litteraturhistorie – om genrene Shakespeare skrev i, andre forfattere, politisk hendelser osv. Shakespeare har grepet essensen ved det menneskelige en gang for alle, og det er dermed bare å forsyne seg i gryta av innsikter.

Hoppingen til andre begivenheter, og begrunnelsen for dem, virker svært vage og søkte. Når Hobbelstad trekker inn Polanskis filmatisering av Macbeth, skriver hun: «Tilfeldig voldsbruk var noe jødiske Polanski selv hadde vært vitne til». Dermed har hun forklart hvorfor Polanski lagde filmen. Det hadde vært mer relevant om hun hadde opplyst at det var Playboy som produserte den. Det er nemlig grunnen til at vi får se Francesca Annis som Lady Macbeth naken. (Penthouse forsøkte å svare med en film om Caligula – det gikk litt mindre bra.) Hobbelstad trekker her også inn kjemiker Walther White («som har dybde­kunnskaper innenfor kjemi»), hoved­personen i Breaking Bad. Hun opplyser: «Både serieskaper Vince Gilligan og William Shakespeare forteller sin historie i fem sesonger eller akter». A-ha! Her er vi på sporet! Videre er det en eller annen drift i både Macbeth og Walther White som får dem til å overskride en moralsk grense, så da er jo saken biff! Takk til skalden som så profetisk så dette!

Fra Richard II hoppes det rett til nomina­sjonskampen mellom Obama og Hillary Clinton i 2008. Richard og Hillary synes nemlig å ha «lignende instinkter og å begå lignende feil». De er «begge i en maktposisjon, og begge er maktes­­­løse». «Hillary og Richard må stille samme spørsmål: Hva er det med måten jeg oppfører meg på, som gjør at det ikke funker? Et lignende spørsmål nærmet seg mitt eget liv, med faste skritt» (s. 358). Hobbelstad trekker linjene videre til seg selv. Hun har nemlig hatt stor suksess som skribent. Hun har fått en posisjon, som Richard II. Men, det er et men: «Nå følte jeg meg avvist, men det var ikke bare det. Jeg begynte å lure på om jeg egentlig hadde vært inklu­dert i utgangspunktet» (s. 359). Hun opplever stadig vekk at tidligere venner ikke har tid til å være med på teater selv om hun kan friste med fri­billetter. Hva dette har med Shakespeares Richard II å gjøre, er jeg litt usikker på, men slik kan det åpenbart være å leve med Shakespeare.

Hobbelstad vil formidle Shakespeare, men er så banaliserende og overforenk­lende at jeg tror mange lesere vil bli irritert. Ikke bare fordi det pjattes, men fordi hun også reduserer komplekse teks­ter til banale referat. «I 1597 er Romeos dyrking av Rosaline noe som går inn i en litterær tradisjon», skriver Hobbelstad (s. 21). Da har hun nettopp på siden før forklart hva denne tradisjonen er. Det er begredelig mange eksempler på slik inn-med-teskje: «Det første Macbeth sier, er en replikk med en dobbelhet i seg: ‘So foul and fair a day I have never seen’» (s. 71). Etter en av Lady Macbeths besvergelser får vi litt kjønnsteori (hold deg fast!): «Medlidenheten assosieres her med det kvinnelige, mens det å kunne sette sine egne behov og ønsker over andres, og gjøre det som skal til for å få dem innfridd, er en type handlekraft som forbindes med menn. Lady Macbeth frasier seg sin egen empati [sic] og omsorg og med det sin egen kvinnelige biologi [sic]» (s. 78).

Vi går videre: «Othello er så skummelt. Men ubehaget er skimrende og sammensatt. Det er som om det berører en fundamental utrygghet, en vedvarende følelse av at det du står på, med alt du er og har, kan være kvikksand» (s. 179). Tilsvarende svært uspesifikke beskrivelse finner vi i kapitlet om Richard II: «Shakespeare beskriver personer som må forholde seg til at både den de er og verden de er i, er i stadig bevegelse». Man kan sannelig lure på om Hobbelstad faktisk tror at hun forklarer noe med disse utsagnene, men det tror jeg ikke vi skal tvile på, for snart kommer det: «Også jeg er mange personer i én, mange versjoner av meg selv» (s. 385). Pjattet vil ingen ende ta. Om En
midtsommernattsdrøm: «Når noen begjærlig og i rus griper tak i den første og den beste, er lystene som styrer dem, som regel mer seksuelle enn romantiske» (s. 407). (Legg merke til modifiseringen «som regel»: Slik veier en akademiker sine ord med omhu.)

Som nevnt settes Shakespeare ikke inn i en litteraturhistorisk sammenheng, heller ikke synkront. Shakespeare bare tas som gitt som en nøkkel som kan åpne ethvert skap, ikke minst Hobbelstads eget. Det er imidlertid flere problemer her, for eksempel når det kommer til rollefigurenes psykologi. Som Hobbelstad selv, er det flere utgaver og masker hos Shakespeare, ikke minst i As you like it. Her starter Hobbelstad med noen løsrevne sitater fra Camille Paglia, før hun nærmest flater helt ut ved å leve seg inn i Rosalind og ikke minst Virginia Woolfs dyrking av denne figuren. Her er det lag på lag på lag og det er uhorvelig spennende alt sammen: «Du spiller den du er». Maskespill for the win. Men så er det visst ikke bare maske­spill likevel: «Titania er ikke den eneste skikkelsen i En midtsommernattsdrøm som opplever at de øverste sedimentære lagene i henne sprekker opp så magmaen velter frem» (s. 396). Plutselig finnes det et egentlig jeg bak fasaden. Hobbelstad plages ikke av dette skiftet i det hele tatt – her renner det videre som om ingenting var hendt. Scenen er ryddet for han far sjøl: «Psykologiens far, Sigmund Freud, en entusiastisk leser av både Shakespeare og En midtsommernattsdrøm, var den som etablerte moderne drømmetydning. Han så en nær forbindelse mellom drømmer og seksuelle fantasier» (s. 397). Dette er tvilsomt. Hvis det er noen som er psykologiens far, så er det Wilhelm Wundt. Og er det noen som er psykoanalysens far, så er det Pierre Janet, vil jeg hevde. Hobbelstad skriver også om «det underbevisste». Dette er ikke Freud, det er William James, og handler om noe annet. Freud snakket om det ubevisste. Det er altså ikke bare et problem at linjene som trekkes av Hobbelstad er ekstremt generelle – det er et problem at hun ofte ikke har nok kunnskap om det hun snakker om, men gjenforteller common non sense med stor bravur.

Det er mulig Hobbelstad skulle ha nøyd seg med å lage en norsk Cliff Notes for Shakespeare. Men jeg er sannelig ikke sikker. Når Romeo beskriver sin forelskelse i Rosaline slik:

O heavy lightness, serious vanity,
Misshapen chaos of well-seeming forms,
Feather of lead, bright smoke, cold fire, sick health,
Still-waking sleep that is not what it is.
This love feel I that feel no love in this.

Og slik oppsummerer Hobbelstad: «Dette er babbel. Det er den frenetiske spinningen i første gir inne i hodet på en gutt som er besatt av en jente, men som aldri får påfyll eller nærkontakt, aldri opplever at følelsen fører til erfaring. Det er en ulykkelig avstandsforelskelse som ikke ender med annet enn at det sultefôrede sinnet hakker løs på seg selv» (s. 20).

Det skal ikke mye fantasi eller lese­evne til for å skjønne at dette sitatet kan fungere på mange nivåer, og at den møysommelige sammensetningen av oksymoroner er så langt unna «babbel» som det er mulig å komme. Det er ikke Skam, det er Shakespeare. Andre ganger virker det som om Hobbelstad ikke husker hva hun skriver fra den ene setningen til den neste: «Håndverkerne har klokkertro på at de har mer i seg, større følelser og evner, enn hva de kan få utløp for i rollene de ellers fyller i samfunnet. Arenaen der denne vage følelsen kan prøves ut, er teaterscenen». De har klokkertro på sine evner, men det er altså en vag følelse.

Hobbelstad er glad i å iscenesette seg selv. Hun hopper omkring mellom Shakespeare-sitater og grundige innføringer i sitt eget rikholdige liv: «Den gangen var jeg Petrarca. Nå følte jeg meg mer som Shakespeare» (s. 21). Språket er et kapittel for seg. Jeg hadde planlagt å skrive at hun strekker seg etter en Arne Hestenes-pris, men så oppdaget jeg at den har hun allerede fått – i 2012. Garantert velfortjent. Hun er glad i ord, og de renner ut av henne på gammeldags skoleflinkt vis: «I 1936 var Michael Redgrave et ungt stjerneskudd i den britiske teaterverdenen, en søkende sjel fra et oppflerret skuespillerhjem» (s. 245). «I desember 2013 var det premiere på Coriolanus. Oppsetningen hadde øyeblikkets mann, Tom Hiddleston, i hoved­rollen; den vakre skuespilleren med brønnblått blikk som ble sagt å føre seg med elegansen til en ung Peter O’Toole. Plakatene presenterte ham i lokkende bar overkropp, kritikerne hadde vært over seg, og alle forestillinger var brått utsolgt» (s. 275).

Hobbelstad er også glad i verbtiden 1. kondisjonalis. Her plasserer hun seg tilbake i tid for å skue frem mot noe som ligger litt mindre tilbake i tid, og anlegger et profetisk tonefall: «Lille Vanessa Redgrave skulle vokse opp og bli en vel så berømt Shakespeare-fortolker som faren» (s. 245). Det er veldig mye av dette. Litt for mye, for: «Goebbels selv skulle forbli teaterelsker». Man kan ikke «skulle forbli» noe.

«Av hensyn til leseren er ikke ethvert sitat kildebelagt med fotnoter eller lign­ende», skriver Hobbelstad (s. 12). Hvordan dette er å ta hensyn til leseren, overgår min forstand, men dette er dessverre en vanlig måte å gjøre det på i Norge i bøker som ikke er akademiske. Man får ta den fisken som blir servert. Ingen etterprøving er mulig.

Hobbelstad har uttalt at boken er et forsøk på å formidle Shakespeare på et «mellomnivå». Da må jeg ærlig talt undre meg over hva som eventuelt skulle finnes under mellomnivået. Det er i det hele tatt vanskelig å skjønne hvem som skal lese denne boken og hva den kan brukes til. «Det var mye jeg syntes var lett, som å skrive», skriver Hobbelstad (s. 385). Jeg tror hun burde finne det litt mer vanskelig.