Per Anders Todals Havlandet er full av reiser til havs. Han blir med kystvaktens «Svalbard» til Barentshavet og Havforskningsinstituttets «Johan Hjort» og «G. O. Sars» i partier av Norskehavet. Det blir garnfiske utenfor Smøla, om bord «Hanna Maria», og linefiske på «Røstværingen». Vågehvalen jaktes fra tønna i masten på hvalskuta «Olavson». Med ringnotbåten «Elisabeth» krysses de store bankene på jakt etter sild. Lysfiske etter brisling i Fjærlandfjorden drives med kutteren «Vårbud». Også mer prosaiske turer er med, som på stien ned den bratte vestsiden av Nordnes i Bergen, over rullesteinene på Mølen og med slukstanga langs Hvaler-øyene. Alt dette, og mye mer, for å se «heimlandet mitt fra sjøsida» og å finne ut «kva havet gjev oss, og kva vi gjer med dei», som Todal skriver i innledningen av boka (s. 13).
Over nærmere 400 sider veksles det mellom reportasje og essay i en søken etter dette havlandet, betingelsene havene har gitt for livet på land og konsekvensene av alt det som foregår til sjøs. I kapitler som hver for seg tar utgangspunkt i Barentshavet, Norskehavet, Nordsjøen og Skagerrak, samt områdene der havet møter land, som i fjordene, langs strendene, og i skjærgården, eller på havbunnen, leter han frem svarene mens han deltar i forskningstokt og i mange ulike former for fiske og fangst. Det er geografien som gir boka struktur, mens reisene og aktivitetene blir en metode for å forstå deres historie.
Det er en rik historie med lange tidsspenn og mange detaljer: Fra de aller første bosetninger langs norskekysten i jernalderen, 11000 år tilbake, via middelalderens tørrfiskhandel og klippfiskeksporten på 1700-tallet og brislingens Stavanger i tiårene før og etter inngangen til det 20. århundre, følges en rekke maritime spor. Helt frem til dagens oppdrettsnæring, det industrialiserte havfisket og rekreasjon i strandsonen, trekker han det. Med dette finner Todal sjøveien gjennom Norges historie.
Formsterke og mangfoldige sjøreiser
Det er mye å glede seg over ved denne boken: Den er skrevet med stor omtanke for det litterære uttrykket og mange av formuleringene til Todal blir med leseren videre. På forskningstokt ut på åpent hav innleder han kapittelet med at «[l]andet gjev slepp på oss. Fjorden blir eit sund, fjella skrumper inn, øyane blir til holmar» (s. 115). Oppdrettsnæringens betydning og utvikling fanger han effektivt i det mangetydige så vel som konkrete bildet av «Ringer i sjøen». Det er mange andre formuleringer som også begeistrer. Boken er både medrivende og ettertenksom: Sprang i tid, tema og sted skaper driv, mens beskrivelser av menneskets påvirkning av livet i havet fremstilles med avmålthet og presisjon. Todals egne opplevelser, vår tids utfordringer, fortidens historie og geografien knyttes i løpet av boken tett sammen, både analytisk og narrativt.
På sitt beste er fremstillingen som et rikt mylder, uten at det blir for impresjonistisk eller tilfeldig. I kapittelet «Trolldomshavet», på litt mer enn 30 sider, veves et stort antallet tråder om Barentshavet sammen med stort hell: Her ledsages fremstillingen av oppgavene til kystvaktskipet «Svalbard» av presise fremstillinger av havstrømmenes betydning for områdets økosystem. Planktonblomstring behandles etter en passasje om de intense trefningene mellom den norske kystvakten og islandske fiskere i den såkalte fiskevernesonen rundt Svalbard på 1990-tallet. I samme kapittel er Todal også innom de tyske angrepene på norske skipskonvoier rundt Bjørnøya under andre verdenskrig, Willem Barentz’ tre ekspedisjoner på 1590-tallet for å finne en nordlig sjøvei til Kina og India, fangst av grønlandshval og hvalross, og norsk polarimperialisme. Kollapsen i loddebestanden på midten av 1980-tallet diskuteres før en samtale mellom Todal og den spanske kapteinen på «Nuevou Barca» om George Clooney sin rolletolkning i filmen The Perfect Storm, blir gjengitt. Også Hugo Grotius’ juridiske utgreiinger om det frie hav fra 1600-tallet blir det plass til, uten at noe fremstår som malplassert eller at språkets karakter kastes om på. Så følger en behandling av dagens rettslig uavklarte situasjon hva gjelder fangst av snøkrabber på kontinentalsokkelen utenfor Svalbard. Det ser kanskje ikke helt slik ut i min beskrivelse av det, men det henger sammen. Det flyter, helt enkelt. På sitt beste klarer Todal virkelig å få til det han har satt seg fore, «å få saltvannet til å snakke», og det er ikke lite saltvannet kan lire av seg (s. 13). Det er i det hele tatt en imponerende sakprosa Todal har skrevet, og på overflaten er det lite å kritisere.
I stimen
Boken er som den litterære sakprosaen av vår tid; litterær i formen, med en tydelig personlig tilstedeværelse i teksten, samt en åpen og diskuterende omgang med saksforhold, kilder og referanser. Også tematisk har den sine paralleller i de siste års sakprosa. Morten A. Strøksnes Havboka fra 2015 er både i form og tema en åpenbar referanse. Av fjorårets norske utgivelser deler Todal både form og tematikk med Torolf E. Kroglunds Reise med ål. Andreas Tjernshaugens bok Hvaleventyret, også den fra 2018, krysser i tematikk Todals rute over havet.
Også historikere har viet Todals tematikker fornyet oppmerksomhet de siste årene. Oversiktsverket Norges fiskeri- og kysthistorie, i fem bind, kom ut i 2014, og samlet mange tiårs historiefaglige perspektiver på «hva havet har betydd for menneskene langs kysten».
Forrige utgave av Arr, om de ulike måtene havet kan forstås på, og der denne anmeldelsen selvfølgelig burde ha vært med, er et annet tegn på at det er noe med temaet havet for tiden.
Internasjonalt er mengden av sakprosa og populærvitenskap om havet etter hvert blitt som en stor stim. Flere av disse har særlig rettet oppmerksomheten mot havenes mange miljøproblemer som følger av menneskelige aktiviteter. Særlig Callum Roberts har markert seg sterkt med flere bøker med dette som tema. Hans Unnatural History of the Sea blir i flere av kapitlene i Havlandet en viktig referanse – og mange av saksforholdene som har opptatt Roberts sterkt finner også sitt klare avtrykk i Todals bok.
Å bruke reisen som en motor for å forstå historiske og aktuelle tematikker har også sine paralleller, riktig nok flere på land og langs elveleier enn til havs. Todals bok har åpenbart mye til felles med slik moderne reiselitteratur. Til havs er det likevel først og fremst i fremstillinger av moderne skipsfart hvor flere forfattere nylig brukt deltakelse om bord containerskip som utgangspunkt for en bred behandling av handel verden om. Todals tilstedeværelse og reiser er derimot langt mer mangfoldige og varierte enn i disse – og målet er heller ikke å forstå et økonomisk fenomen.
Havlandets mål ligger i bokens undertittel, Historia om hava som skapte Noreg. I bokens første kapittel presiserer Todal også utgangspunktet: Det er ikke historien om Havet med stor forbokstav han er ute etter. Det er ikke havet generelt, hverken som en abstraksjon eller som det faktum at verdenshavene i virkeligheten er ett sammenhengende hele, som interesserer ham. Det er fortellingen om de forskjellige og uensartede norske havene det handler om. Det er deres særtrekk og ulike forutsetninger som interesserer ham. Hvordan disse havene har «forma levekåra for menneska her» er det han leter etter. Han «reiste til sjøs for å finne ut kva slags land eg kjem frå», og boken «handlar om det eg fann der ute» (s. 13). Om havet alltid er i flertall, og aldri med stor forbokstav, så er det altså landet Norge han forsøker å få øye på, seilende langt der ute. Ser en forbi reisene, språket og den imponerende assosiative veven Todal driver frem, så er spørsmålet som derfor må stilles først og fremst hvilken historie det er han har skrevet?
«Der ute»
De fire havene som griper om Norge er rammen for Todals bok. I nord er det grunne Barentshavet, som avgrenses av Novaja Semlja i øst, Frans Josefs land og Svalbard i nord, kaldt, fullt av næringssalter og plankton, alltid i bevegelse, livgivende. Til vest for dette finnes Norskehavet, med noen av verdens rikeste gyteområder, et dyphav som støter mot Grønlandshavet i vest. Syd ved Stadt møter det Nordsjøen. Grunn, bortsett fra Norskerenna som skiller kysten fra den flate havbunnen, strekker Nordsjøen seg ned til Lindesnes. Helt i syd er Skagerak, grunt, varmt og overgjødslet. Egne kapitler om Lofoten, skjærgården, fjordene og strendene sprer tematikken til grensesnittene mellom de fire havene og landet.
Det er i disse områdene Todal finner utviklingen av alt fra det effektive og industrialiserte ringnotfisket og dyphavstråling, men også hvalfangst med harpun, lysfiske etter brisling, skjærgårdsfiske med garn og teiner og jukse- og linefiske etter torsk. Også lakseoppdrett og ishavsfangst er sentrale aktiviteter i fremstillingen. Det han fant «der ute» er altså først og fremst forbindelsene mellom landet, kysten og havet utenfor skapt gjennom fangst, fiske og næringsliv – og med dette, de mange båndene de norske havene har til verdensmarkeder. Det blir derfor også en historie om nederlandske sildeoppkjøpere, hanseatenes handelshus, hermetikkeksporten fra Stavanger til hele verden, klippfisk og tørrfisk til byer som Bilbao, Lisboa, Havanna og Rio de Janeiro, og dagens lakseeksport – ressursene strekker havlandet langt ut over dets egne grenser. Her styrer Todal fremstillingen sikkert, men konsekvensen av betoningen av ressurser og markeder er at dette aldri blir en bok om kystens demografi, folkeliv eller kulturuttrykk i særlig grad. Det er fiskeriene som får det meste av oppmerksomheten.
Det er ingen original fortolkning av norsk historie at disse havområdene har hatt avgjørende betydning for næringsvirksomheten på norskekysten. Noen ny analyse innebærer det heller ikke at rammevilkårene er grunnleggende forskjellige i disse havene. Forskjellene i de norske fiskeriene har alltid preget skrivingen av norsk fiskerihistorie, og sammenhengen mellom fiskeslag og livsformer har vært et gjennomgangstema. De store forskjellene torskefisket og sildefisket gav for bruken av sjøen i nord og i sør, har endatil skapt mange historiefaglige debatter.
De stabile og forutsigbare torskefiskeriene har typisk forklart en tradisjonsbundet næring i Nord-Norge, der fiskerne søkte tilbake til de samme værene år etter år. Sildefisket var langt mer uforutsigbart og dette har på sin side ofte blitt brukt til å forklare Vestlandets fleksible og omstillingsivrige fiskeflåte. Det finnes endatil historiske arbeider som har argumentert for at disse forskjellene kommer til syne i landsdelers typiske karaktertrekk og mentaliteter. Todal går aldri så langt. Der han ofte finner et mylder i havet, så blir konsekvensene på land nokså uavklart og ikke like rikt fremstilt.
Et eksempel på dette er behandlingen av tørrfiskhandelen fra Nord-Norge. Reisingen bringer Todal til Røst. Med dette som utgangspunkt skriver han om Lofotfisket – riktig nok med flere avstikkere underveis. Men her synes det også som om reisene skaper en for smal ramme for den historien Todal kunne fortalt. Historisk sett var aldri Røst av de samfunnene som var mest avhengige av skreien, noe også Todal skriver i en sidenote. Her var det mulig å drive jordbruk og de de fastboende her var fiskerbønder, på samme måte som i store deler av Lofoten. Men det største sammenhengende området med helårs fiskevær fra 1500-tallet, fra Vesterålen til Varangerfjorden, forblir i historiens mørke i Todals fremstilling. Fiskeværenes betydning for tørrfiskhandelen, og dermed for den sosiale strukturen i deler av Nord-Norge, blir derfor for skjevt fremstilt. At de trange kårene væreier-systemet gav for fiskerne først dukker opp i fremstillingen av klippfisknæringen i Kristiansund understreker noen av tilfeldighetene den essayistiske formen gir her.
Det er først i behandlingen av Skagerrak som «Annleiskysten» at Todal virkelig får frem noen av konsekvensene av de distinkte forskjellene som finnes mellom havene: Her viser Todal fint hvordan småfisket langs sørlandskysten var en indirekte årsak til at Norge «på ny» ble en sjøfartsnasjon i seilskutetiden. Argumentet er observant. Mye av den norske sjøfarten på 1700- og 1800-tallet var sesongarbeid og noen av sjøfolkene livberga seg gjennom vinteren med håndsnøre, hummerteiner og sildegarn. Dette vekselbruket var en vanlig levemåte langt inne i den ellers fiskefattige Oslofjorden. Todals hypotese er at dette skapte muligheter for billigere arbeidskraft for norske redere.
Dette til tross, landhoggene Todal foretar lider under at de virker for tilfeldige. Hvordan havene har skapt forskjellene blant befolkningen langs kysten blir aldri utviklet til noe mer enn ganske partikulære fortellinger fra det som for ofte virker som tilfeldige stoppesteder.
Det foranderlige og ustabile
Et gjennomgangstema for Todal er de brå skiftene fiskeriene har opplevd, enten det skyldes uventete endringer i fiskens vandringsmønster, naturlig svingninger i årskullene, plutselig fiskedød eller overbeskatning. Det havet gir fremstår ofte som radikalt uforutsigbart, både i tid og rom. I perioder var Skagerrak full av sild – i 1890-årene kunne en stikke årene i sildestimer som føltes som flisehauger rundt Hvaler, ifølge Todals kilder. Men siden har den aldri kommet tilbake. Derimot har sildefisket blomstret og gått tilbake mange andre steder langs kysten vår. Boken vier også plass til hvordan skjellskraper og bunntrål har tilintetgjort store rev fulle av østers i Nordsjøen, om hvordan norske fangstmenn fanget den siste hvalrossen på Bjørnøya i 1866, om hvordan beskatningen av lodde midt på 1980-tallet gjorde at bestanden minket med 97 prosent fra 1984 til 1986. I dag er det makrellens endrede vandringsvaner og økende bestand noe som Todal vender tilbake til ved flere anledninger. For norske fiskere er nå makrellen er den nest mest verdifulle arten, etter torsk, noe den aldri tidligere har vært. Hva havet gir er virkelig omskiftelig.
At fisk er en uviss gjest er selvfølgelig heller ingen ny observasjon. Fiskerihistorien er full av analyser av overfiske og bestandskollapser. Som mange andre interesserer Todal seg spesielt for hvordan forvaltningen av ringnotfisket etter vårgytende sild i Norskehavet bidro til at dette fisket brøt fullstendig sammen på slutten av 1960-tallet. I etterkrigstiden økte fangsten av silda i åpent hav radikalt, blant annet på grunn av store statlige investeringer og tekniske nyvinninger som ekkolodd og sonar. Mot slutten av 1960-tallet var situasjonen omvendt og det ble omtrent ikke fanget fisk. Kollapsen i sildefisket gjorde at spørsmålet om overfiske gikk fra å være en av mange forklaringer til å bli selve hovedsaken. Todal legger seg tett opp til konklusjonene i Norges fiskeri- og kysthistorie, der det argumenters for at norsk havforskning, og da spesielt marinbiologen Finn Devold, hadde vært mer opptatt av å tjene fiskernes interesser fremfor å verne om en stadig mer sårbar sildestamme.
Selv om eksemplene er velkjente, så trer forholdene som truer havet spesielt tydelig frem i Todals bok. De historiske røttene til havets prekære situasjon er også tydeligere enn i mye annen fiskeri- og kysthistorie. Forgiftning, forsuring, formørking, oppvarming, overfisket – at havene de siste femti årene har blitt mer skadet og ødelagt enn i løpet av all tiden som har løpt før – alt dette trer frem av Todals fremstilling. I motsetning til behandlingen av havets betydning for livet på land, er han langt mer konsekvent og stringent i behandlingen av problemene som omgir ressursene i havet. I kapittel etter kapittel vender han seg med stigende uro mot vår innvirkning på havet, men viser også hvordan dette har dype røtter. Gitt betoningen av ustabiliteten og den livstruende tilstanden mange hav nå er i, retter Todal betimelig oppmerksomheten mot forvaltningen og bruken av de havområdene han besøker, og om disse har vært særlig uforsvarlig. I dette blir havforskningen et av de sentrale elementene, og som en følge av dette blir Havlandet også et bidrag til havforskningens vitenskapshistorie.
Todal finner en rik åre i arbeidene til pionerzoologen og biskopen Johan Ernst Gunnerus på 1700-tallet. Kartlegging av livet i havet og fiskeriundersøkelsene gjort av Michael Sars og etter hvert sønnen hans, Georg Ossian, vies plass. Fra den internasjonalt ledende fiskeriforskingen til Johan Hjort og oseanografien til Bjørn Helland Hansen og Fritjof Nansen, og frem til den ulykkelige insisteringen til Finn Devold om de naturlige svingningene i sildebestanden, finner også Todal en rik åre. Utvalget av arbeider Todal velger å trekke frem er opplysende både i de sammenhengene de står, og utgjør også til sammen en god innføring i feltet mer allment.
En annen styrke i behandlingen er måten Todal viser betydningen av havets representasjoner, både i forskningen og i fisket. Flere steder er observasjonene avhengig av avansert teknologi. Sonar, radar, simulatorer, videoskjermer – alt dette er måter å gripe havet på. Ikke sjeldent opptrer fisken det jaktes på først som «grøne og gule kladdar» på sonaren, i boken kalt asdicen (s. 221). På tokt med «G. O. Sars», oppkalt etter den nevnte Georg Ossian, er det undervannskameraene som zoomer inn og avslører havbunnens hemmeligheter. På mange måter avspeiler dette det moderne havet, hvor det er stadig mindre å se, men stadig større muligheter for å observere.
Borte i mylderet
Todals fremstilling av havlandet Norge er på mange måter både tradisjonell og original: I behandlingen av fiskerihistorien legger han seg tett på etablerte historier, mens i kombinasjonen med vitenskapshistorien og naturhistorien finner han likevel en ny seilingsled gjennom havet. Det som kanskje overrasker mest er imidlertid hva som ikke har blitt med. Oljeindustrien omtales bare i to passasjer i boka. I første omgang veves oljeindustrien inn i utforskningen av havbunnen og norsk kontinentalsokkel. Her skriver Todal også om hvordan oljeselskapenes kartlegging av havbunnen gav ny kunnskap om det som nå omtales som Storeggaskredet, dette abnormt store skredet hvor et 300 kilometer bredt felt på den ytre sokkelen utenfor Midt-Norge raste ut.
Andre gangen oljeindustrien nevnes seiler Todal rett og slett forbi en oljeplattform, om bord ringnotbåten «Elisabeth» på vei til sildefisket på de store bankene i Nordsjøen. Her, over fire sider, oppsummeres norsk oljeindustris historie, og Todal argumenterer for hvorfor han mener leteboring etter nye oljefelt bør stanses nå. Til oljeindustrien forblir Todal fullt og helt en tilskuer, i motsetning til behandlingen av fiskeriene. Han kan delta som en ivrig fisker på jakt etter sild og torsk, og endatil som en etisk tvisynt hvalfanger som puster ut når hvalen han oppdaget på utsikten, slipper unna. Men oljeindustrien, den kommer han aldri inn på.
Omtalen av den virkelige tungindustrien i havet blir på denne måten nærmest underordnet det Todal presist og observant omtaler som «den første oljealderen», den nederlandsk-ledede hvalfangsten rundt Bjørnøya og Svalbard på 1600-tallet (s. 17). Og kanskje er dette helt rett – i det store og det hele – oljeindustrien er noe forbigående, noe som kan seiles forbi når havenes historie belyses. Sammenhengen mellom hva oljenæringen foretar seg i havene og den fremtiden Todal uroer seg over, er derimot nært forbundet med hverandre. At oljeindustriens konsekvenser, som Todal riktignok tar alvorlig, blir litt borte i mylderet, er derfor et problem. Nå er det nærmest sånn at leseren forstår mer av biskop og vitenskapspioneren Johan Ernst Gunnerus’ utforskning av den obskure havmusa på midten av 1700-tallet enn av oljeindustriens boringer på norsk sokkel.
Tilbake til Havet
I løpet av lesningen blir det etter hvert klart at hverken historiene eller reisene i seg selv blir bokens virkelige kjerne, men at de begge først og fremst blir en metode for å komme frem til en erkjennelse om havenes prekære tilstand. I bokens siste kapittel, «Ved vasskiljet», er Todal på Hvaler og driver eget sportsfiske etter sjøørret. Der argumenterer han for at hans forståelse av havene bare er «eit lite utsnitt av tida og nokre glimt av horisonten, det er alt. Men det er ikkje lite. Og noko av det eg har sett og lært i tida mi, gjer meg skremt» (s. 376). Det er det åpenbart gode grunner til å være.
Todal mener også at han underveis på sine mange reiser har forstått at omtalen av havet som et hele, er en feilslutning, og at når vi snakker om havet som ett, er det på grunn av mangel på kunnskap. At vi ikke vet bedre. Men også han innrømmer nettopp at «sjølv om hava er mange og ulike, er havet òg eitt» (s. 376). Dette siste gir derimot boka få eksempler på. Havet – i stort – formes også av oss. Forsuring, oppvarming og det stigende havnivået er alle globale prosesser. Og da melder spørsmålet seg om det partikulære og det assosiative spillet er det beste. Kanskje er det nettopp den personlige sakprosaen som hindrer utsikten til det havet Todal bare ser glimt av? Den tette veven skaper glede ved å forstå de små sammenhengene, tilfeldighetene og mylderet i fortida.
Et sted bemerker Todal at «[d]ei norske sjøareala er meir enn seks gonger så store som fastlandet» (s. 13). Men det gir egentlig lite mening å snakke om de norske sjøareala om det ikke var for Havet, med stor H. Det var internasjonale overenskomster om de økonomiske sonene som var premisset for dette store sjøarealet – og disse konvensjonene bygger nettopp på forståelsen av Havet i stort må reguleres internasjonalt. At også havene som skapte Norge deler både skjebne og historie med Havet, underslås på mange måter i Todals bok. Havlandet er likevel en glimrende bok om havene våre, men fordi han insisterer på at den ikke skal handle om Havet i stort, så mister den også noen av årsakene til havenes prekære tilstand av syne, enda det er dette forholdet Todal kommer tilbake til, gang etter gang.
