Boken Virker straff?, som består av 10 artikler, har ifølge redaktøren som ambisjon å «løfte fram de historiske erfaringene med de ulike straffeformene i norsk kriminalomsorgs historie». Et hovedmål er også å se på stortingsmeldingen Straff som virker (2008−2009) for å undersøke om den tar «tilstrekkelig hensyn til de lærdommer vi kan trekke av vår historie». Det siste realiseres kun i et par av artiklene, men de fleste har en historisk vinkling på norsk straffepraksis og omkringliggende herligheter. Noen av dem av dem er riktig gode. Særlig må framheves Frode Ulvunds artikkel om tvangsarbeid før 1907, som gir en utmerket innføring i hvordan politiet administrativt, med hjemmel i fattigloven av 1845, kunne innesperre løsgjengere, drankere og tiggere i opptil seks måneder av gangen. I tvangsarbeidsanstalten i Bergen 1850−1875 var det sågar over 11 % av de fangene som ble innsatt dagen etter at de ble løslatt, hevder Ulvund. Formålet med innesperringen var først og fremst renovasjon og uskadeliggjøring, ikke rehabilitering eller behandling, og tiltaket rammet primært ugifte menn med rusproblemer og løs tilknytning til arbeidsmarkedet. Denne renovasjonsideologien ble dernest innlemmet i straffeloven av 1902.

Likeledes gir Yngve Hammerlin en habil framstilling av straffepolitikken og dens dilemmaer og kritikere fra 1970-tallet og fram til i dag. Ikke minst setter han fingeren på den åpenbare motsetning mellom kravet til lønnsomhet, kontroll og sikkerhet på den ene side og behovet for rehabiliterende tiltak på den annen side. Det er ikke lett å anerkjenne fangen som et likeverdig og unikt subjekt samtidig som man skal straffe, kontrollere og forbedre ham. Ståle Olsen gir oss på sin side en interessant artikkel om arbeidets stilling i norsk straffepraksis og stiller spørsmål om hvorfor en fange ikke kan få velge sin egen hverdag i fengslet, men må aktiviseres. Dessuten finner vi en lang, grundig og oversiktlig artikkel om opplæring i fengsel fra 1700-tallets tukthus fram til i dag, signert Torfinn Langelid. Nevnes kan også at Tom Hetland har en interessant artikkel om pressens rolle i kriminalsaker fra slutten av 1800-tallet og fram til i dag og at Jan-Erik Sandlie gjennomgår friomsorgens skjebne fra 1850 og framover. Ufrivillig komisk kan man vel kalle Terje Mangers artikkel «Opplæring i ei kunnskaps­basert kriminalomsorg», der det terpes side opp og side ned på at all virksomhet i fengslene må være kunnskapsbasert. Artikkelen ligner mest av alt en søknad til forskingsrådet for mer støtte til hans eget fag (pedagogisk psykologi). Her har forskerne tydeligvis funnet et investeringsobjekt.

Inger Marie Fridhovs artikkel om straffetenkning og arkitektur fortjener noen ekstra kommentarer. Hun gir oss gode eksempler på hvordan straffe­ideologi og arkitektur henger sammen: I Botsfengslet (1851) skulle man hindre moralsk smitte og isolerte derfor fangene fra hverandre i celler, på Opstad (1915) skulle fangene rehabiliteres ute ved å gi dem frisk luft og hardt arbeide på jordene, på Ullersmo (1972) dannet industrisamfunnet modell, slik at fangene jobbet sammen i store verksteder, mens Bergen fengsel (1990) har ulike avdelinger fordi det er et såkalt progresjonsfengsel. Og med Halden fengsel (2010) forsøkes dagens fokus på sikkerhet og rehabilitering realisert gjennom ulike avdelinger og tilrettelegging av kommunikasjon med omverden, men med utpreget bruk av overvåknings­kameraer. Det er et godt grep å sammenstille arkitektur og straffeideologi.

Fridhov stiller spørsmålet: «Hva forteller arkitekturen om måten myndighetene tenkte på?», men hennes artikkel viser nok at dette perspektivet forutsetter grundig kjennskap til andre forhold enn arkitekturen. Hun hevder for eksempel at å kaste folk i fangehullet tidligere var et uttrykk for «ren gjengjeldelse», men uansett hva hun mener med «fangehull», er det vel lite belegg for en slik påstand. Fangehullet har i europeisk historie også blitt brukt som varetekt, avskrekking eller som middel til å bli kvitt en brysom person. Med Botsfengslet er det likedan. Hun hevder at det var «hundre prosent samsvar mellom den utformingen det fikk, både utvendig og innvendig, og straffeideologien som var rådende». Naturligvis har Fridov rett i at dette fengslet skulle virke forbedrende, og at dette lar seg avlese i arkitekturen (separate celler). Men det andre formålet med fengslet hun angir, at samfunnet ikke skulle «behøve å frykte noe fra den straffedømte så lenge han satt bak de meget sikre murene», var slett ikke framtredende da dette fengslet ble bygget. Det formålet som derimot var vesentlig, og som Fridov overhodet ikke nevner, var at straffen skulle gjøre særdeles vondt for å fungere avskrekkende på fange og allmue. Isolasjon i celle ble ansett for å være særdeles belastende, hvilket var grunnen til at man reduserte straffelengden med 1/3 i forhold til fellesanstaltene. For å få tak i tidens «rådende straffeideologi» nytter det ikke bare å se på arkitekturen, men man må gå til kildene, så som forarbeidene til Kriminalloven av 1842 og Straffeanstaltskommisjonens forarbeide til Botsfengslet fra 1841. For øvrig stemmer heller ikke hennes beskrivelse av de faktiske forholdene i Botsfengslet. Hun hevder at «isolasjonen var total også når de innsatte ble luftet» og at «i Botsfengslet fikk ikke fangene engang lov å se hverandres ansikt når de møttes i korridoren med en betjent». Det er riktig at man hadde slike ambisjoner, men det viste seg å være helt ugjennomførbart i praksis. Tilsvarende med hennes påstand om at progresjonssoningen i Botsfengslet (der man kunne rykke opp og ned i klasser) ble innført «da man så skadevirkningene av isolasjonen». Hvor i all verden har hun det fra? Ordningen ble innført av fengselsdirektør Richard Petersen i 1869 og ble begrunnet med behovet for større disiplin og arbeidsiver i anstalten. Fangene forble for øvrig i sine celler når de rykket opp eller ned i klasser.

Tittelen på boken – Virker straff? – er usedvanlig misvisende. Ikke bare fordi de færreste artiklene tar opp spørsmålet om straffen faktisk virker, men også fordi begrepet «straff» i boken ikke defineres. I strafferetten definerer vi jo gjerne straff som «et onde som staten tilføyer en lovovertreder på grunn av lovovertredelsen, i den hensikt at han skal føle det som et onde». Tar vi utgangspunkt i denne definisjonen, så er spørsmålet om straff virker et spørsmål om straffesmertene virker. Enkelte artik­ler, framfor alt Hammerlins, framhever riktignok straffesmertenes skader, men ingen av artiklene svarer på spørsmålet om i hvilken grad straffe­lidelsen fungerer positivt (rehabiliterende, allmennpreventivt, tilfredsstillende for hevnlysten). Ja, spørsmålet synes å være bidragsyterne helt fremmed. Den som burde være nærmest til å ta for seg spørsmålet er vel Ståle Olsen, som har en artikkel nettopp med tittelen «Virker straff?». Men også han «glemmer» helt dette spørsmålet. Han tar blant annet for seg tilbakefallstallene og viser til nyere undersøkelser der det framgår at de ligger så lavt som 20 og 30 prosent. Det er naturligvis gledelig. Men ifølge Olsen viser disse undersøkelsene at «den etablerte ’sannhet’ om at fengsel og straff utelukkende har negative konsekvenser, ikke står til troende». Så enkelt er det imidlertid ikke. For å konkludere slik må man først vise at det er straffen – altså det tilsiktede ondet – som har slike posi­tive virkninger. Skulle man undersøke dette, så måtte man sammenligne med reaksjoner som ikke inneholder straffe­smerter. Tilsvarende med fengsel som rehabiliteringsinstitusjon: Vil man hevde at fengsel senker tilbakefallsprosenten, så må man sammenligne det med ­reaksjoner og tiltak som ikke innebærer fengsel. Og om tilbakefallsprosenten historisk sett går ned, så kan man i beste fall av dette slutte at fengslet har mindre negative konsekvenser enn før, ikke at fengsel positivt bidrar til å hindre tilbakefall. For å påvise at fengsel positivt hindrer tilbakefall må man sammenligne med reaksjonsformer og opplegg der fengsel ikke inngår.

Boken slutter for øvrig med et hjerte­varmt innlegg av Kristin Bølgen Bronebakk som argumenter heftig for det såkalte «normalitetsprinsippet», dvs. at forholdene i fengslet må ligne mest mulig på forholdene ute i det fri. Det er et hederlig forsøk på å argumentere for å lempe på de skadene fengselsopphold påfører fangene og legge forholdene til rette for rehabilitering. Men det er og blir en argumentasjon i motbakke: I den grad man lykkes i å gjøre livet inne mest mulig likt livet ute, så mister fengslet sitt potensial som smertepåføringskilde som skal avskrekke fange og allmennhet samt ta vare på den «allmenne retts­følelsen» som krever at den dømte skal svi som fortjent. «Det er bare frihets­berøvelsen som er straffen», hevder hun. «Straffen skal ikke gjøres unødvendig tyngende ved et strengt regime». Problemet er at dette er teori og ikke praksis. I dag kan deler av «frihetsberøvelsen» sones hjemme med elektronisk fotlenke og kalles sågar «ubetinget fengsel». En slik straffesmerte vil framstå fullstendig uegnet som avskrekkingsmiddel og straff som fortjent, og derfor vil enhver «ansvarlig» kriminalpolitikk forutsette at den ubetingedes fengselsstraffen som straffeloven truer med i praksis betyr et strengt fengselsregime (og ikke for eksempel hjemmesoning). Det er nettopp i den grad man kan argumentere for den store forskjellen på inne og ute at fengsel kan framstå som egnet som straffemiddel. Her kan man ikke få i pose og sekk.