I de senere årene har det kommet ut en rekke bøker på norsk om historiografi og teori og metode innenfor historiske fag. Dagens studenter ved universiteter og høyskoler kan velge mellom et bredt utvalg av innføringsbøker, noen vendt mot sosialhistorie, kulturhistorie eller idéhistorie, noen med fokus på historieskrivingens historie andre på dens teori og metode (bl.a. Myhre 2014; Sandmo 2014; Andresen m.fl. 2015; Krefting m.fl. 2017). Frode Molvens Å lese historie er en bok som tar opp spørsmål som går igjen i denne litteraturen, uten selv å være noen metode- eller lærebok i historie. Faktisk er han, som jeg skal komme tilbake til, eksplisitt kritisk til enkelte prominente, eldre bidrag til denne sjangeren. Det er likevel snakk om en historieteoretisk bok, en bok som «tilbyr en ny forståelse av hva historietekster er», som det heter bak på omslaget. Molven er opptatt av spenningen mellom historikerens arbeid med kildene, med sitt «materiale», og forsøket på å formulere historiske fortellinger. Boken består i hovedsak av en serie nærlesninger av arbeider av norske historikere, av Ludvig Holberg, P.A. Munch, Ernst Sars og Sverre Bagge, med henblikk på å avlese spor i tekstene av det «strevet» som oppstår i dette spennet mellom forskning og skriving. Det er en bok som tar mål av seg å tilby en ny lesemåte for historietekster, en lesemåte som retter fokus mot det som skjer når historie skrives.

Den teoretiske bakgrunnen for denne vektleggingen av selve skriveprosessen, slik den presenteres kort innledningsvis, er debatten i kjølvannet av Hayden Whites Metahistory (1973) om historieskrivingens karakter. White gikk som kjent langt i å understreke historietekstenes litterære trekk, hvordan de er preget av plotene, som historikeren mer eller mindre bevisst bruker til å forme sine fortellinger. På den måten søkte han å utfordre en forståelse av historieskriving som en rent vitenskapelig rekonstruksjon av fortida basert på objektivt, metodisk arbeid med kildene. Med sin vektlegging av skriveprosessen og strevet knyttet til å utarbeide historiske tekster på bakgrunn av et virkelighetsmateriale, plasserer Molven seg mellom disse to ytterpunktene, mellom en forståelse av historieskriving som fortellerkunst og som formidler av fortida slik den egentlig var. Ytterpunktene representerer, ifølge Molven, i for stor grad teoretiske konsepsjoner, som ikke tar høyde for historikerens praksis, i betydningen skrivepraksis. Denne posisjoneringen med utgangspunkt i White fungerer fint som ramme for bokens nærlesninger, men den kunne også ha vært utviklet videre. Riktig nok inneholder boken noen spark til gamle lærebøker i historisk metode, til Charles-Victor Langlois og Charles Seignobos’ bok fra 1898 og Ottar Dahls bok, utgitt første gang i 1963, men den går i begrenset grad i dialog med nyere historieteoretisk og metodologisk litteratur innen historiske fag. Dermed blir også noe av bokens historiografiske brodd borte. Mange historikere i dag vil trolig nikke anerkjennende til Molvens manøvrering i det teoretiske farvannet omkring White. Det kan diskuteres om den renskårne positivismen som både White og Molven setter opp som en slags stråmann, har den plassen innen historiske fag som den blir tilskrevet.

Selv om bokens håndtering av White-debatten ikke nødvendigvis vil være så kontroversiell blant historikere, er Molvens egen, mer konkrete inngang til spørsmålet om historieskrivingens karakter klart annerledes enn den tradisjonelt historiefaglige. Boken er en utvidet og omarbeidet utgave av hans doktorgradsavhandling, levert ved Institutt for filosofi og førstesemesterstudier ved Universitetet i Bergen i 2017, og har en forankring i filosofi og filosofisk refleksjon omkring historie. Dels kommer dette til uttrykk i en eksplisitt vilje til å diskutere metahistoriske spørsmål om historieteksters vesen. Også typiske fremstillinger av faghistorien opererer med en eller annen form for kjerne som forener Herodot og vår tids historikere, men Molvens ambisjon er likevel mer uttalt. Videre introduserer forfatteren også et egenartet begrepsapparat som anvendes gjennomgående i arbeidet med å kaste lys over hva historietekster er. Det dreier seg om de to nevnte begrepene «materiale» og «strev», i tillegg til et begrep om «ressurser», en bred kategori som blant annet inkluderer historia magistra vita-toposet, historismens historiesyn, naturrett, geografi og ulike litterære virkemidler. «Ressurser» er de hjelpe- og virkemidler som historikere har til rådighet i sitt arbeid med å forme historiske fortellinger med utgangspunkt i sitt materiale. Som nærlesningene i boken understreker er tanken at historikere til ulike tider og på ulike steder har hatt og har ulike «ressurser» tilgjengelig. Viktig er det samtidig at disse ressursene aldri strekker helt til, de dekker aldri helt materiale, noe som er med å utløse strev.

For en historiker som arbeider med historiografi er det uvant å se alt dette som lastes inn i ressursbegrepet plassert på samme nivå. Kontrasten til mer tradisjonell historiefaglig historieteori er likevel vel så stor hva gjelder behandlingen av begrepet om materiale. For til tross for insisteringen på betydningen av historikerens materiale, er ikke dette en bok om kilder og kildearbeid. Det gjøres klart tidlig. Boken innledes med en spennende visitt hos Tacitus og hans beskrivelse i Årbøkene av et soldatopprør i Pannonia i år 14 e.Kr., en beskrivelse som Molven hevder var basert på «at Tacitus har jobbet seg gjennom et foreliggende materiale». Tacitus hadde, som han skriver videre, tilgang på Acta senatus, arkivet etter det romerske senatet. Der stopper samtidig redegjørelsen for «materialet» og dets karakter. Leseren får ikke vite noe om hva slags kilder som befant seg i dette arkivet, hvordan de var utformet eller hva de fortalte om. Isteden blir vi tatt med over i en mer abstrakt diskusjon om forholdet mellom historikerens «materiale» og hans eller hennes ressurser. Her har forfatteren tatt et tydelig valg om å fokusere på historikernes tekster og på nærlesninger av dem. Med tanke på dialogen med dagens historikere, som må antas å være en viktig potensiell lesergruppe for boken, hadde det likevel vært heldig med en diskusjon av nettopp forholdet mellom begrepet om materiale og det mer innarbeidete kildebegrepet. Dette ikke minst med tanke på hvor uhyre sentralt kilder og kildekritikk har stått og fortsatt står i historiefaget.

Stillheten omkring kilder er samtidig oppklarende hva gjelder begrepet om «strev». Strev skal ikke forstås som slitet med å lokalisere, få oversikt over og fortolke fortidige tekster. Det er strevet med å lage sammenhengende, helhetlige fortellinger ut av et partikulært materiale, et materiale som gjør mer eller mindre motstand, som står i sentrum. De forskjellige nærlesningene som utgjør hoveddelen av boken er ment å illustrere dette. Disse har fått noe ulik vekt. Sars og Holberg behandles over nær 70 og 60 sider hver, mens Munch får om lag 40 sider og Bagge nær 20. Molven kjenner mye av den historiske forskningslitteraturen knyttet til de ulike historikerne, og bruker den for å få frem deres ulike ressurser. For eksempel gjør han i forbindelse med behandlingen av Holberg utførlig rede for historia magistra vita-toposet, både dets historie og hvordan det har blitt knyttet til den dansk-norske historikeren. Den historiografiske diskusjonen er likevel tonet ned i behandlingen av de ulike historikernes tekster, til fordel for Molvens egne nærlesninger.

Mange av nærlesningene i boken er skarpe og interessante. Det gjelder for eksempel påpekningen av forskjellen mellom Holbergs skildring av individuelle og eksemplariske handlinger, det Molven med et fint begrep kaller «handlingstid», og hans forsøk på å håndtere større historiske endringer som kristendommens innførelse, reformasjonen eller innføringen av eneveldet. I boken vises det slående hvordan Holberg «strever» med den siste kategorien, med å skildre det Molven med et annet godt begrep kaller «tidsflyt», og hvordan det blant annet kan avleses gjennom Holbergs beskrivelser av metamorfoser, av forandringer i det ytre, hvor kjernes beholdes. Likeledes får boken også fint frem en kontrast mellom Munchs tendens til å lene seg på sagaene, og til å la dem og deres beretninger styre fremstillingen og Sars tendens til det motsatte, til å la sin utviklingstenkning overstyre sitt materiale. Begge deler genererte strev, men på ulike måter. Munch strevde med å lukke fortellingen, gjøre den enhetlig, mens Sars på sin side strevde med å folde materialet inn i sin historie og få det til å underordne seg. Også i analysen av Bagges tekst om middelaldermenneskets mentalitet gjør Molven interessante lesninger. Han eksponerer forhandlinger omkring kontinuitet og foranderlighet i Bagges analyser av sagaskrivingen, og kanskje særlig strevet med å håndtere tegn på endring og isolere trekk ved en underliggende, seig mentalitetsstruktur.

Til tross for mange skarpe nærlesninger i boken, er de ikke helt lette å oppsummere. De er organisert omkring de ulike ressursene som historikerne bruker i skriveprosessen, og behandlingen av disse følger tett og suksessivt på hverandre. Hensikten er primært eksemplarisk, det vil si å avlese og belyse «strev» fra ulike vinkler, ikke å sjangerbestemme teksten, å påvise noe helhetlig historiesyn eller annen gjennomgående teori hos historikeren selv. Sånn sett kan man si at bokens nærlesninger unndrar seg syntetisering. Avslutningskapittelet tar da heller ikke opp de fire historikernes tekster fra bokens hoveddel i særlig grad. Isteden videreutvikles den mer generelle diskusjonen fra innledningen. Forfatteren går her eksplisitt i dialog med mer historiske og kontekstualiserende måter å lese historietekster på og forsvarer sin egen filosofiske lesemåte. Kanskje burde det ha vært gjort allerede i innledningen, slik at ikke et avsnitt slik som «Historieskrivingens kontekster» sto som bokens siste. Avklaringen er i alle tilfelle interessant. Molven advarer om faren for reduksjonisme som han mener ligger i kontekstuelle lesninger, om å redusere en tekst til et uttrykk for en teori, en sjanger eller et syn. Advarselen kan synes noe konstruert, all den tid de fleste historikere som jobber med historieskriving vil være klar over mangfoldet av potensielle kontekster og problemene med å absoluttere én kontekst. Likevel er det noe grunnleggende sympatisk med bokens insistering på viktigheten av å ha blikk for historietekstenes åpenhet og uavsluttede karakter. Vi kan ikke anta at teksten går opp, at historikerens ressurser strekker til og at fortellingen lukkes. Å lese historie er en modig bok i den forstand at den tar sikte på å intervenere i historieteoretiske diskusjoner dominert av historikere fra en posisjon i utkanten, eller kanskje til og med utenfor, de historiske fagene. Om en del historikere vil ønske seg større grad av historisering, kanskje særlig hva gjelder begrepet om materiale sett i forhold til kilder, så fremstår ikke desto mindre begrepet om historikerens «strev» som et verdifullt bidrag til fagets grunnlagsdiskusjoner. Historieskrivingens historie kan ha godt av mer oppmerksomhet om nettopp skrivingen av historie.