Linda Gröning har i siste nummer av Arr en artikkel om mitt essay i Arr 1/15 vedrørende NOU 2014: 10. Skyldevne, sakkyndighet og samfunnsvern. Gröning satt selv i utvalget som la fram dette dokumentet, og jeg er naturligvis svært takknemlig for at hun har tatt seg tid til å svare meg. Her er noen korte kommentarer.

Et gjennomgangstema i hennes artikkel er spørsmål til meg om hva jeg mener om den frie vilje og hvordan utilregnelighets­reglene bør utformes. Disse spørsmålene kommer jeg ikke til å svare på. Det skyldes ikke bare at jeg ikke har noe godt svar på disse spørsmålene, men at de avsporer den debatten jeg la opp til. Gröning synes å mene at jeg har en «posisjon» som jeg kritiserer utvalget ut fra. Men det har jeg ikke. Jeg har ingen bestemt mening om den frie vilje eller hvordan utilregnelighetsreglene bør være – som jeg i sin tur kritiserer ut fra (jeg nevnte kun i en parentes at jeg var uenig i valget av det medisinske prinsipp). Mitt anliggende var å påvise uklarheter, inkonsekvenser eller selvmotsigelser i NOU 2014: 10. Det er en særlig grunn til å følge en slik strategi. Hadde jeg begynt å uttale meg om den frie vilje og foreslå alternative utilregnelighetsregler, så ville det bli så altfor lett å kanalisere oppmerksomheten på meg og mitt (uholdbare) alternativ, framfor svakhetene ved deres eget produkt. Det er dessuten NOU 2014: 10 som er viktig, siden den vil legge premissene for strafferetten framover. Derfor er dens svakheter og styrker som bør diskuteres. Hva jeg personlig mener om de samme spørsmålene, er i beste fall av marginal interesse.

Jeg etterlyste i mitt essay at utvalget skulle orientere seg i forskningen omkring kriminalitetens biologiske opphav (framfor alt det som gjerne kalles nevrokriminologi). Grunnen er ikke at jeg mener at den determinismen man ofte støter på i denne forskningen er riktig (det tar jeg ikke stilling til), men at den åpenbart har relevans for de spørsmålene utvalget drøfter. Konsekvensen av de deterministiske tendensene i nevrokriminologien karakteriserte jeg slik: «Jo flere årsaksfaktorer man kartlegger, desto mer skrumper viljesfriheten inn. Lovbrytere flest kan ikke klandres; skal man reagere på deres lovbrudd, må det bli for å beskytte samfunnet mot dem (forvaring, tvungent psykisk helsevern, tvungen omsorg)». Ut fra dette avleder Gröning at jeg skulle gå inn for en «behovsorientert modell» der kun farlighet og ikke skyld skal spille noen rolle for hvordan man reagerer på lovbrudd. Jeg tar imidlertid ikke stilling til om nevro­kriminologien har rett eller tar feil, men viser til hvilke utfordringer den stiller oss overfor (disse utfordringene drøfter jeg i «Voldelige hjerner», Arr 1/14; den såkalte «behovsorienterte modellen»s problematiske sider har jeg særlig påvist i bøkene Kampen om den forbryterske sjel og Den tilsiktede smerten).

Gröning mener at den biologiske forskningen er irrelevant siden spørsmålet om den frie vilje er et «metafysisk» spørsmål. «Strafferettens premisser om frihet (og fornuft) er metafysiske i sin karakter, og slik sett ikke empirisk påvisbare», hevder hun. «Den forskning som har blitt gjort har imidlertid ikke på noen måte motbevist selve utgangspunktet om individets frie vilje. Et empirisk bevis for det lar seg også vanskelig fremskaffe, gitt den frie viljes metafysiske karakter. Hva fri vilje er – og om den er – må til sist avklares gjennom filosofiske og teoretiske avveininger» (77). Til dette er det to ting å si. Først: Gröning har nok misforstått meg når jeg hevdet: «Om en person som har begått en forbrytelse har fri vilje og derfor kan klandres for sin ugjerning – dvs. om han er tilregnelig – er i prinsippet et empirisk spørsmål». Når jeg hevder at noe i prinsippet er et empirisk spørsmål, så ­mener jeg bare at det er et spørsmål om hvordan verden (inklusiv mennesket) faktisk er, hvordan den er skrudd sammen. Slike spørsmål kan vi være mer eller mindre sikre på ut fra den empirien som faktisk foreligger. At noe i prinsippet er et empirisk spørsmål, er derfor noe annet enn at det faktisk er påvisbart eller bevisbart («motbevist»). Om klimaendringen er menneskeskapte, er i prinsippet et empirisk spørsmål, selv om vi faktisk ikke er helt sikre på at de er det. Slik er det også med viljesfriheten: Gitt at vi definerer en bestemt egenskap (fri vilje), så er spørsmålet om mennesker (eller andre dyr) har denne egenskapen i prinsippet et empirisk spørsmål. Gud (hvis han finnes) vet formodentlig alt om verden (inklusiv menneskets vilje og klimaendringene), han har all empirien som trengs. Vi mennesker må nøye oss med den empiren som faktisk foreligger. Når jeg formulerte meg som jeg gjorde, så var det for å minne om det tradisjonelle skillet mellom om «er» og «bør»: En ting er hvordan verden er (i prinsippet et empirisk spørsmål), noe annet hvordan verden bør være (et moralsk spørsmål). Det var derfor jeg formodet at de fleste ville reagere på overskriften i mitt essay «Bør lovbrytere ha fri vilje?». Om en person (f.eks. en drapsdømt), en bestemt gruppe mennesker (f.eks. voldsdømte) eller mennesket generelt har fri vilje, er et spørsmål om hvordan verden (inklusiv mennesket) er beskaffen, ikke om hvordan den (inklusiv mennesket) burde være.

Det som kompliserer bildet er naturligvis at spørsmålet om den frie vilje også er et moralsk spørsmål for så vidt som man innenfor den moralfilosofien utvalget holder seg med, kan hevde at eksistensen av fri vilje er en forutsetning for moralen (vedkommende må kunne klandres). Har individet ingen fri vilje, kan han moralsk sett heller ikke bebreides. Dette kan naturligvis være en forvirrende språkbruk, men innebærer ingen motsetning: Den empiriske siden av spørsmålet består i om en person faktisk har en bestemt egenskap (fri vilje), den moralske siden består i at man hevder at eksistensen av denne egenskapen betyr at han kan bebreides. På dette punktet er kanskje uenigheten mellom Gröning og meg kun av språklig art.

For det andre stiller jeg meg undrende til hennes påstand om at den frie vilje er et «metafysisk» spørsmål, at viljesfriheten derfor ikke kan «motbevises» og at dens eksistens («om den er») kun kan «avklares gjennom filosofiske og teoretiske avveininger». NOU 2014: 10 er jo et tydelig bevis på det motsatte. Her har utvalget selv satt seg fore å bestemme når den frie vilje settes ut av spill, og den tyr her til beskrivelser av en rekke psykiske tilstander – påvisbare gjennom empiri – som angivelig opphever viljesfriheten (skyldevnen). Det er helt tydelig: Hvorvidt en person eller en bestemt gruppe mennesker ikke har fri vilje, og derfor ikke kan bebreides og er utilregnelig, er noe som utvalget selv oppfatter som noe mer og annet enn filosofiske og teoretiske overveielser. Slikt kan – ifølge utvalget – sannsynliggjøres gjennom de empirisk påvisbare sykdomstilstandene de bruker side opp og side ned med å beskrive. Det er i ­forlengelsen av dette man må spørre seg hvorfor utvalget ikke diskuterer resultatene innenfor de biologiske vitenskapene, der man for eksempel mener å kunne påvise at bestemte lovbrytere ikke har kontroll over sine handlinger fordi de mangler MAOA-genet (eller har lavt nivå av det MAOA-enzymet som dette genet produserer), mangler gener som styrer produksjonen av serotonin og dopamin, har lavere andeler av bestemte former for hjernemasse eller unormal hjerneanatomi, har unormalt nervesystem, forøket testosteron­produksjon eller for stor konsentrasjon av jern, sink, protein, vitaminer, omega-3, bly, kadmium eller mangan i blodet – for bare å nevne noe. Særlig fordi utvalget – og Gröning – legger til grunn at tilregnelighet (skyldevne) består i at personen kan «styre sine handlinger i en gitt handlingssituasjon», synes disse biologiske undersøkelsene å bli relevante. Jeg kan vanskelig se at det i prinsippet er en forskjell på psykiatrien og nevrovitenskapen her: Begge dokumenterer gjennom empiri at bestemte lovbrytere befinner seg i en slik tilstand at det kan reises tvil om de har skyldevne. Med dette mener jeg ikke at nevrovitenskapene har rett enn si at utvalget slavisk burde adoptere den determinismen som framtredende forskere innen feltet tar til orde for. Det jeg kritiserer er at utvalget overhodet ikke forholder seg til disse vitenskapene, og ikke minst har jeg vanskelig for å forstå den begrunnelsen som angis: At spørsmål om den frie vilje er et «metafysisk» spørsmål. Er det så lett å avfeie nevrovitenskapene, så er det rart at man ikke har avfeid psykiatrien av samme grunn. At nevrovitenskapene ikke har «motbevist» den frie vilje eller at den ikke kan gi uomtvistelige bevis for at bestemte persongruppers handlinger er determinert av biologiske faktorer, er i seg selv ikke noe argument mot disse vitenskapene. Slike bevis og motbevis kan ikke psykiatrien stille opp med heller. Heller ikke kan det være noe argument at det er vanskelig å avgrense hvilke lovbrytergrupper som eventuelt skulle regnes som determinerte» og derfor utilregnelige. Gröning hevder: Selv om vi skulle fått et klart «deterministisk» svar av denne forskningen (noe vi ikke har), så virker den bare å ha relevans for en viss andel lovbrudd og lovbrytere» (80), og hun avkrever meg et svar på hvordan den avgrensingen eventuelt skulle gjøres. Men for det første vil en avvisning av nevrovitenskapene på grunnlag av at den bare kan sannsynliggjøre at bare visse lovbryterkategorier mangler skyldevne, bryte mot utvalgets eget krav om at alle lovbrytere som ikke kan klandres skal anses som utilregnelige. Er man villig til å dømme en hel gruppe «uskyldige» mennesker til straff bare fordi det er så vanskelig å trekke grensen mellom de utilregnelige og de tilregnelige, så er jo det moralske prinsippet om ikke å dømme uskyldige ikke særlig mye verdt. Og for det andre kan det ikke være opp til meg å bestemme hva slags lovbrytere og hvor mange som bør erklæres utilregnelige. Hvis utvalget (mot formodning) skulle komme til at nevrovitenskapene er i stand til å sannsynliggjøre at visse persongrupper ikke har kontroll over sitt handlingsliv, så måtte avgrensingen av denne gruppen være utvalgets problem, ikke mitt. Det er utvalget selv som setter opp klanderverdighet som ufravikelig krav.

Et punkt der Gröning går i rette med meg er i spørsmålet om diagnosesetting: «Når loven tar sitt utgangspunkt i det medisinske psykosebegrepet, er det som nevnt psykose­tilstanden, og ikke psykoselidelsen som er det sentrale. Det er altså ikke en diagnose som avgjør, men at gjerningspersonen på gjerningstidspunktet var i en tilstand med forstyrret virkelighetsoppfatning, som for øvrig kan forekomme ved andre lidelser og tilstander enn psykiske lidelser» (80). Dette må jeg innrømme at jeg ikke forstår. Etter mine begreper er det å avgjøre om «gjerningspersonen på gjerningstidspunktet var i en tilstand med forstyrret virkelighetsoppfatning» nettopp å stille en diagnose. Riktignok definerer man i rettslig sammenheng kriteriet for psykose litt annerledes enn i psykiatrien (man krever at den skal ha vært virksom på handlingstidspunktet), men det er jo likefullt en (psykia­trisk) diagnose man stiller. At man kaller den «rettslig» endrer ingenting på dette. Det er for øvrig i denne sammenheng at jeg stilte spørsmålstegn ved om ikke utvalget gled over i et psykologisk eller blandet prinsipp uten å innrømme det. Bakgrunnen for at man i det hele tatt skiller mellom det medisinske og det psykologiske (eller blandede) prinsipp er at det kan tenkes tilfeller der en person er psykotisk, men likevel moralsk ansvarlig (eller mangle moralsk ansvarlighet uten å være psykotisk): Symptomene på en avvikende psykisk tilstand (psykose) er der, men personen er likevel en moralsk aktør (har skyldevne). I slike tilfeller er det ikke (bare) sykdommen som er «årsak» til lovbruddet. Med et psykologisk prinsipp vil retten derfor hver gang måtte sjekke om sykdommen faktisk har rammet skyldevnen i gjerningsøyeblikket (om han var en moralsk aktør eller ikke). Med det medisinske prinsippet avgjør man dette spørsmålet allerede på lovgivernivået: Man sier ganske enkelt at hvis personen oppfyller bestemte diagnosekriterier – definert gjennom psykiatriske diagnosemanualer og lovens forarbeider – så har person per definisjon ikke skyldevne (selv om han i praksis faktisk skulle ha det). Dermed trenger heller ikke retten sjekke om vedkommende var en moralsk aktør i gjerningsøyeblikket. Det er nok å stille den rette diagnose. Mitt spørsmål var om ikke utvalget undergravde valget av et medisinsk prinsipp når det plutselig også begynte å snakke om at retten «på etisk og normativt grunnlag» skulle bedømme om tiltalte var ansvarlig. Ifølge utvalget skulle retten svare på spørsmålet: «Var den tiltalte i gjerningsøyeblikket så psykisk forstyrret at han ikke bør og kan holdes ansvarlig?». Her får retten tydeligvis i oppgave ikke bare å stille den rette diagnose («tilstand med forstyrret virkelighetsoppfatning»), men også at den skal være av en slik beskaffenhet at den fratar ham evnen til å være en moralsk aktør. Dermed synes man – stikk i strid med forutsetningene – å ha havnet i det psykologiske (eller blandede) system.

Det som kanskje foruroliger meg mest er at Gröning i overskriften på sin artikkel så bramfritt slår fast: «Ja, lovbrytere bør ha fri vilje!» Som jeg forsøkte å vise i mitt essay tilspisser dette spørsmålet seg i utvalgets påstand om at «gruppen som unntas straff gjennom en regel om utilregnelighet, bør være snever». Utvalget vil ikke ha noen utglidninger, det bør ikke være for mange som erklæres for utilregnelige. Derfor har man forsøkt å lage regelen slik at det blir få utilregnelige. Man setter altså som overordnet prinsipp at en viss mengde lovbrytere bør ha fri vilje. Men dette bryter fullstendig med utvalgets eget krav om at de som ikke kan bebreides, skal erklæres som utilregnelige. Har man dette som overordnet prinsipp, så må man jo først bestemme hvilke grupper som man med rimelighet anser for ikke å ha skyldevne, og dernest la dem alle få nyte godt av denne utilregnelighetsregelen. Gröning skriver: «Schaanning synes altså å mene at det kan (og bør?) være mange flere som skal anses som utilregnelige». Nei, noe slik skrev jeg ikke. Mitt poeng var at når utvalget selv, klart og utvetydig, legger det moralske prinsippet til grunn at ingen som ikke kan kland­res skal kunne ilegges straff, men erklæres utilregnelige, så kan man ikke komme etterpå og begrense antallet i frykt for at det skal bli for stort. Da undergraver man det moralske prinsippet man tok utgangspunkt i.