Stephen Greenblatt gir oss i denne boken det han kaller en «lite kjent, men eksemplarisk renessansehistorie» (s. 10), nemlig fortellingen om hvordan bokjegeren Poggio Bracciolini vinteren 1417 gjenfant et for lengst glemt og antatt tapt manuskript fra den romerske antikken i et tysk kloster, muligens Fulda, og fikk skrevet av og dermed reddet for ettertiden Lukrets’ De rerum natura (Om tingenes natur). Renessansehumanistene kjente verket kun fra enkelte korte omtaler og henvisninger hos andre forfattere fra middel­alderen hvor det ble brukt som eksempel på korrekt bruk av latin i grammatikalske og leksikografiske lister. Isodor av Sevilla brukte det for eksempel som en autoritet på meteorologi i sitt encyklopediske verk på 800-tallet og det dukket så vidt frem i lyset igjen under Karl den store på 900-tallet, da det ble nitidig kopiert av en irsk munk. Men i det store og hele hadde verket «ligget i dvale og vært glemt i 1000 år før det igjen begynte å sirkulere» (s. 12) i renessansen. Greenblatt gir De rerum natura rollen som fødselshjelper for ­moderniteten.

Lukrets’ diktverk er en fremstilling av epikureismen over 7800 vers. Mange av ideene Lukrets presenterer fremstår som bemerkelsesverdig «moderne», noe Greenblatt søker å vise ved å presentere en rekke av verkets hovedideer. Selv i antikkens tolerante kultur var det de som oppfattet Lukrets’ verk som skandaløst, og etter hvert som kristendommen ble den domminerende kulturelle referansen ble verkene i denne filosofiske tradisjonen som Lukrets representerer «angrepet, latterliggjort, brent – eller det som værre var – ignorert og til slutt glemt» (s. 6–7). Greenblatt forklarer hvorfor, og ikke minst hvordan kirken i senantikken og middelalderen gikk frem for å gi epikureisk filosofi det dårlige ryktet. Med unntak av noen få annenhånds­rapporter og enkelte bruddstykker her og der var alt som var igjen av hele denne «rike filosofiske tradisjonen samlet i ett enkelt verk [De rerum natura]. En tilfeldig brann, hærverk, eller en bevisst beslutning om å slette alle spor etter denne kjetterske filosofien, og modernitetens kurs ville vært annerledes,» hevder han i innledningen (s. 7).

Selv mente Lukrets at ingen ting kunne bryte med naturens lover, men av og til skjedde det en brå unnamanøver, et avvik, det han omtalte som clinamen: «en uventet, uforutsigbar bevegelse i materien». Ifølge Greenblatt er det at Lukrets’ tapte verk igjen dukket opp «nettopp et slik uventet, uforutsigbar avvik fra den strake veien – i dette tilfellet mot den totale glemsel – som verket og dets filosofi syntes å følge» (s. 7). Greenblatt oversetter Lukrets’ begrep med swerve, derav bokens tittel. Da verket dukket opp igjen etter 1000 års glemsel virket mye av det som stod her om «et univers formet gjennom atomer som støtte sammen i et uendelig tomrom» enten blasfemisk eller absurd, men det skulle vise seg å legge grunnlaget for dagens vitenskapelige verdensbilde. Denne visjonen av en verden som har sin opprinnelse i atomer i bevegelse nedfelte seg i Lukrets som en «erkjennelse av at vi alle er gjort av det samme stoffet som stjernene og havene og alt annet» (s. 8). I møtet med den vitenskapelige forståelsen av verden som antikkens atomisme stod for, fyltes Lukrets med undring, noe som frembrakte en estetisk livsanskuelse, skriver Greenblatt, som gjenfinner den samme estetiske livsanskuelsen i den kulturelle vendingen som renessansen representerer for ham.

Bokens tittel har også tilknytning til Greenblatts og New Historicisms metodiske tilnærming innenfor historiografien. I innledningen til Learning How to Curse (1990) – som henter tittelen fra et essay ved samme navn som ofte regnes som New Historicisms manifest – tar Greenblatt opp historiefortellingen som kritikk (s. 5), og den metodiske inngangsporten til slik historisk kritikk er anekdoten. Anekdoten er «den litterære formen eller sjangeren som unikt refererer til det virkelige», skriver han.

Anekdoten har på en og samme tid både noe av det litterære og noe som går ut over det litterære, en fortellende form og en poengtert, referensiell tilgang til det som ligger bortenfor eller under formen. Dette møtet mellom det litterære og det referensielle … fungerer i historieskrivingen ikke som den store integrerte fortellingens tjener …, men snarere som det som introduserer eller åpner veien inn i den teleologiske fortellingen. … Det som er avgjørende [når det gjelder] anekdoten [er] det kontingente, følelsen av om ikke et brudd, så i det minste en brå kursendring (a swerve) i den ordinære og godt-forståtte rekken av hendelser. Den historiske anekdoten fungerer mindre som en forklarende illustrasjon enn som en forstyrrelse, det som krever forklaring, kontekstualisering, fortolkning. (s. 5)

Og det kjente og familiære han rokker ved i The Swerve er nettopp vårt bilde av renessansen og den tidligmoderne perioden. Bokens undertittel har to former – den britiske utgivelsen som ble publisert i begynnelsen av september 2011 legger vekt på at det er hvordan renessansen oppstod som er bokens anliggende, mens den amerikanske utgivelsen en uke senere legger vekt på hvordan verden ble moderne. For ­ordens skyld må jeg opplyse at denne leser har lest den amerikanske utgivelsen som e-bok, og ingen steder kan jeg se at det er renessansens begynnelse som er Greenblatts prosjekt, slik den engelske undertittelen kan tyde på. Det dreier seg snarere om en alternativ fortelling om hvordan moderniteten oppstod.

Det som for Greenblatt gjør denne eksemplariske anekdoten «om hvordan verdenen brått forandret retning» (s. 10) verdt å fortelle, er at bokjegeren Poggio Bracciolini, «uten noensinne å ville det eller å forstå det, ble modernitetens jordmor» (s. 13). Nå kan man selvsagt kritisere Greenblatt for å gjøre renessansen til det strålende opphavet for moderniteten og dermed implisitt gjøre middelalderen mørk, dyster og forkastelig, og det er han også blitt kritisert for, men han innrømmer i hvert fall at et slikt syn på renessansen er svært omdiskutert. Når det er sagt, så tilgir i hvert fall denne leser ham gjerne det. Greenblatt evner å presentere prosjektet sitt med både entusiasme, sjarme og engasjement, og vekker min nysgjerrighet som leser. Jeg ivrer etter å finne ut mer om denne, for meg helt ukjente, bokjegeren.

Nå fremstår vanligvis ikke det å finne en tapt bok som verken spennende ­eller skjellsettende, som Greenblatt sier, men «bak dette ene øyeblikket ligger arresta­sjonen og fengslingen av en pave, brenningen av kjettere og en stor omfattende kulturell eksplosjon i interessen for den hedenske antikken» (s. 12). I de påfølg­ende kapitlene følger leseren huma­nisten Poggio Bracciolini (1380–1459) og hans jakt på antikke tekster etter at Konsilet i Konstanz 29. mai 1415 avsatte pave Johannes XXIII for å ha misbrukt sin posisjon. Paven hadde rømt fra byen, men ble raskt tatt til fange og anklaget for hele sytti ulike forhold. «Av frykt for den offentlige mening, besluttet konsilet å holde tilbake de seksten mest skandaløse anklagene – som aldri senere er blitt kjent – og nøyde seg med å sikte paven for simoni, sodomi, voldtekt, incest, tortur og mord. … Det verste av alt,» skriver Greenblatt, var anklagene om at paven hadde insistert overfor vitner på at «det ikke fantes et fremtidig liv eller oppstandelse, og at menneskenes sjel dør med deres kropper» – en kjettersk tanke hentet fra Epirkurs filosofi og gjentatt hos Lukrets (s. 169). Poggio var arbeidsløs. I stedet for å returnere til Italia, eller søke arbeid hos noen av de andre mektige fyrstene som var til stede på konsilet, bestemte Poggio seg for å dra på bokjakt, og besøkte gjennom de neste årene flere tyske klostre, før han i 1419 ble sekretær for Henry Beaufort, biskopen av Winchester. Deretter fikk han pånytt jobb som sekretær i Vatikanet i 1422. I alt kom Poggio til å tjene under åtte ulike paver gjennom mer enn femti år, før han flyttet tilbake til Firenze med kone og barn for å bli byens cancilliere. Han satt i stillingen i fem år, før han trakk seg tilbake og døde halv­annet år etter.

Men før Greenblatt kommer så langt i fortellingen sin, gir han leseren et innblikk i Poggios utdannelse som scriptor (skriver) i Firenze under Coluccio Salutati, en mann som også var byens cancelliere i 40 år. Her ble han kjent med en annen skriverstudent, Niccolò Niccoli – mannen som han mange år senere skulle sende den kopien han fikk lagd av Lukrets’ diktverk, til. Sammen var de to ansvarlige for å utvikle den nye vakre og lettleste skriften som skulle bli mønster for den trykkefonten som den dag i dag kalles roman. Niccoli ble i Firenze da Poggio dro til Roma. Niccoli bygde opp et omfattende og berømt biblio­tek og gjenoppvekket ideen om det offentlige biblioteket, som ikke hadde eksistert siden romerne. Poggio på sin side gjorde karriere i den pavelige kurie, hvor han endte som pavens personlige sekretær og ble sånn sett en mektig mann. Greenblatt tegner et levende bilde av konkurransen mellom skriverne på grunnlag av samtidige kilder, ikke minst fra Poggios egen hånd. Poggio var en flittig brevskriver, men skrev også både moralske traktater og forfattet sam­tidens mest kjente vitsebok. I sin samtid var han kjent for sin vakre håndskrift og som en av tidens dyktigste bokjegere, og han reddet en lang rekke tapte verker fra å smuldre hen i glemsel. Poggio fant ikke bare De rerum natura på sin bokjakt i Fulda, hvis det nå var Fulda han var dratt til – derom sier han intet i brevene sine, men han forteller om hva han fant. Niccoli lagde en kopi av den avskriften Poggio sendte ham, som i dag finnes i det Laurentianske biblioteket i Firenze. Verken den opprinnelige avskriften Poggio fikk laget eller originalen eksis­terer i dag. Senere har man funnet ytter­ligere to fullstendige kopier og en ufullstendig kopi, alle fra 900-tallet, men disse var fullstendig ukjente da Poggio kom over manuskriptet.

The Swerve kan leses som en anekdote i seg selv, men er også spekket med anekdoter hentet fra brev og traktater skrevet av Poggio og andre humanister, anekdoter om humanistenes virksomhet som skrivere, som manuskriptjegere, som bibliofile, og om humanistenes lidenskapelige interesse for gamle manuskripter og den klassiske veltalenheten og deres noe «fanatiske» kjærlighet til Ciceros klassiske latin. Anekdoter om det indre livet i den romerske kurie, om dobbeltmoralske og umoralske prester og geistlige, om den uprofesjonelle skittkastingen mellom pavelige sekretærer som prøvde å posisjonere seg. Boken gir dermed et underholdende innblikk i humanistenes virke på en rekke områder, alt hentet fra samtidige kilder. Men det er ikke bare renessansen som er tema for Greenblatts anekdoter. I tillegg gir han også leseren små skisser av livet som kopist i middelalderens klostre og forklarer hvordan munkene gikk frem både for å klargjøre papyrus og pergament og hvordan de ved hjelp av tegn – arbeidet skulle foregå i total stillhet – kunne bestille referanseverker fra bibliotekaren, om deprimerte munker og trøtte kopister. Og ikke minst får leseren servert pussige små fortellinger fra antikken og senantikken – bokproduksjon i Hellas og Roma, biblioteket i Alexandria, bokormen, hvordan kristne personer fra de store livssynsfilosofiene i senantikken gjensidig latterliggjorde hverandre, og ikke minst den ideologiske kampen mellom tilhengere av epikureismen og tilhengere av kristendommen.

Dessuten tegner Greenblatt, ved hjelp av arkeologiske funn i Hercula­neum, et bilde ikke bare av den romerske dikteren Lukrets og den kretsen av romere som var tiltrukket av epikureismen, men også av den romerske bokkulturen. Herculaneum ble oppdaget på 1700-tallet og allerede i 1750-årene forsto arbeiderne at kullstykkene de fant inneholdt bokruller. Svært mange gikk tapt i forsøket på å rulle dem ut, og først slutten av 1980-tallet var man i stand til å åpne de gjenværende uten at de ble ødelagt. I 1989 kunne så den norske papyrologen Knut Kleve opplyse at forskerne hadde funnet fragmenter fra en eller flere av bøkene i De rerum natura. Denne opplysningen sammen med det faktum at en rekke av de andre bøkene man hadde klart å lese var skrevet av Philodemus, en gresklærer med interesse for Epikurs filosofi, tegner et bilde av de filosofiske interessene til ­eieren av denne ferievillaen. Man vet ikke hvem som eide villaen, men Greenblatt fremmer den romerske politikeren Lucius Calpurnius Piso – Julius Cæsars svigerfar, kjent for sin interesse for gresk filosofi og kultur - som den mest sannsynlige eieren. «Etter de forkullede papyrusrestene å dømme, så syntes de som bodde i villaen å foretrekke samtaler om meningen med livet, snarere enn religiøse riter», skriver Greenblatt (s. 67). Han bryter også ned myten om at epikureismen står for en hedonistisk livsstil. «Det er ikke mulig å leve et behagelig liv, skriver Philodemus, uten å utvise måtehold, ære og rettferdighet, og heller ikke uten at man er modig, besindig og storsinnet, eller uten å få venner og uten å være filantropisk» (s. 77). «Fred i sinnet er nøkkelen til varig nytelse» (s. 76). Men Epikurs filosofi stred ikke bare mot kristen­dommen, som gjorde sitt for å sverte både filosofien og Epikurs ettermæle, den ble også ansett som skandaløs av mange romere, og heller ikke de var nådige mot ham. De kristne fortsatte således bare på det som romerne hadde påbegynt. Så langt er fremstillingen både overbevisende, engasjerende og underholdende.

Renessansen utgjør for Greenblatt en kulturell vending – dette er tiden da menneskene igjen kunne vie sin fulle og hele oppmerksomhet mot denne verdenen; en tid da man våget å stille spørsmål ved autoriteter og nedarvede dogmer, sier han, en tid da man kunne søke nytelse i stedet for å dvele ved lidelsen, en tid da man kunne forestille seg at solen bare var en stjerne i et uendelig univers, og en tid hvor det ble mulig å leve et etisk liv uten henvisninger til belønning og straff postmortem. Den lukretske (eller epikureiske) omfavnelsen av skjønnhet og nytelse som et legitimt og verdig mål for mennesket å etterstrebe, ble igjen mulig. Dette var en estetisk livsanskuelse som vi gjenfinner ikke bare i kunsten, men i all kulturell virksomhet, og som gjennomsyrer alle renessansens kulturelle produkter, og «hjelper oss til å forstå det intellektuelle vågemotet til Kopernikus og Vesalius, Giordano Bruno og William Harvey, Hobbes og Spinoza» (s. 10). For Epikurs søken etter nytelse som det høyeste gode, var en intellek­tuell syssel, og hadde ikke noe med kroppslig tilfredsstillelse å gjøre.

Nå er det ikke så enkelt som at det er en direkte forbindelse mellom Lukrets’ bok og moderniteten, men Lukrets’ atomisme er bemerkelsesverdig moderne, mener Greenblatt, og hevder at det er en vital forbindelse.

Du ser den samme materielle verdenen som du selv er en del av og fra hvis elementer du er laget. Det er ingen stor plan, ingen guddommelig arkitekt, ingen intelligent design. Alle ting, inklusive den arten du er en del av, har utviklet seg over uendelige lange tidsspenn. Evolusjonen er tilfeldig selv om det i tilfellet levende organismer ligger et prinsipp om naturlig seleksjon til grunn. … Men ikke noe – fra vår egen art til planeten vi bebor til solen som lyser opp dagene våre – varer evig. Bare atomene er udødelige. (s. 5)

Og i og med at det ikke finnes noen ­guder man kan blidgjøre, så er «det eneste menneskene kan og bør gjøre er å overvinne frykten sin, akseptere det faktum at de selv og alle de tingene de møter er forgjengelige, og å omfavne skjønnheten og gleden i verden» (s. 6). Og bak dette verdensbildet som Greenblatt gjenkjenner som sitt eget, ligger altså et eldgammelt diktverk, tilsyne­latende glemt og tapt for alltid, før det ble gjenfunnet av Poggio Bracciolini.

Skjellsettende begivenheter i vår historie har en tendens til å bli knyttet til tunge symboler, som f.eks. stormingen av Bastillen, men «de epokale forandringene» som opptar Greenblatt i The Swerve «kan ikke enkelt knyttes til et slikt dramatisk symbolsk bilde,» sier han: «Da det skjedde for nesten 600 år siden var nøkkeløyeblikket skjult og nesten usynelig, gjemt bak veggene på et fjerntliggende sted. Det var ingen heroiske gester, ingen observatører som ivrig nedtegnet den store begivenheten for ettertiden, ingen tegn på himmelen eller på jorden om at alt hadde forandret seg en gang for alle. En liten, genial, svært oppmerksom mann i slutten av tredveårende strakte en dag hånden ut og tok et veldig gammelt manuskript ned fra en bibliotekshylle, merket seg med iver hva han hadde funnet og beordret verket kopiert. Det var alt, men det var nok» (s. 11). Og selv om Greenblatt erkjenner at verket ikke hadde noen stor utbredelse de første hundre årene etter at det ble gjenoppdaget, så argumenterer han for at det sirkulerte og at ideene øvde betydelig innflytelse på en rekke tenkere, om enn til å begynne med noe uuttalt i og med at det var forbundet med en viss fare å erklære seg som atomist og epikureer. Greenblatt skisserer hvordan, eller i noen tilfeller bare antyder at, Lukrets og Epikurs ideer påvirket tenkere som Thomas More, William Shakespeare, Niccolo Machiavelli, Michel Montaigne, Giordano Bruno og Galileo Galilei. Det er først når Greenblatt begynner å se på virkningshistorien til Lukrets’ Om tingenes natur at han slutter å fortelle anekdoter og blir mer polemisk. Jeg ville ønsket at han gikk noe grundigere til verks, The Swerve er ikke noen lang bok og kunne vært tjent med et par ekstra kapitler. Ikke minst lurer jeg på hvordan ideene til Lukrets sirkulerte i og med at Greenblatt flere ganger påpeker at den avskriften som Poggio fikk ordnet ble sendt til hans venn, manuskriptsamleren Niccolò Niccoli i Firenze, som holdt det skjult i årevis uten at knapt noen fikk ­tilgang til det, heller ikke Poggio selv. Han maste i flere år for å få lånt det tilbake fra vennen, og det er ukjent hvordan Niccoli og Poggio reagerte på manuskriptet, sier Greenblatt. Men, legger han til, manu­skriptet ble kjent for en større krets: «det er tegn – manuskriptkopier, korte omtaler, allusjoner, vage bemerkninger om innflytelse – på at det begynte å sirkulere i det stille, først i Firenze, og deretter utenfor» (s. 209). Hvordan dette skjedde, forklares ikke nærmere.

Til slutt: Har så Greenblatt oppnådd å rokke ved mitt bilde av renessansen? Ja, han har det. Selv om jeg ikke overbevises av virkningshistorien til De rerum natura som han avslutningsvis argumenterer for, har renessansen som epoke blitt fylt med mennesker av kjøtt og blod, den er blitt tredimensjonal, den er blitt levende på en helt annen måte enn før. I så måte er Greenblatt en anekdotens mester.