Carl Bock – oppdagelsesreisende

Wellcome Collection

Carl Bock – oppdagelsesreisende

Av Anne Helness

Desember 2021

Blant hodejegere og kannibaler: nordmannen Carl Bocks jakt på halemenneskene

Blant hodejegere og kannibaler: nordmannen Carl Bocks jakt på halemenneskene

Finn Eivind Jor

Vega forlag
Oslo, 2020

Finn Eivind Jor har levert en biografi over den norske naturforskeren og oppdagelsesreisende Carl Alfred Bock (1849–1932). Bock studerte zoologi i England og fra 1878 av befant han seg i Asia på flere forskningsreiser, først til Sumatra og Borneo, og fra 1881 til Siam og Laos. Det egentlige formålet for begge disse reisene, som på overflaten handlet om å studere dyrelivet, var å finne de sagnomspunne halemenneskene. Senere virket Bock som svensk-norsk konsul i både Shanghai, Antwerpen og Lisboa. Han utga blant annet bøkene The Head-Hunters of Borneo (1881) og Temples and Elephants (1885), som begge ble oversatt til norsk. I samtiden høstet han stor annerkjennelse for sin innsats for forskningen på ukjente folkegrupper i Sør-Øst Asia. Som vanlig var på slike reiser, vendte han tilbake til Europa med store naturhistoriske og etnografiske samlinger som i dag hovedsakelig befinner seg i London. Etnografisk museum i Oslo har imidlertid noen Buddha-figurer fra Bocks samlinger. Bock ble valgt inn som medlem både i det norske og i flere utenlandske vitenskapelige selskap, og han fikk flere medaljer og ordener for sin virksomhet, blant annet St. Olavs Ordenen (1. klasse). Han var med andre ord en feiret person i sin samtid, «en verdenskjent naturforsker», «en uredd oppdagelsesreisende» og en kritikerrost forfatter (s. 7).

Ovenstående redegjørelse for Bocks liv og levnet er i tråd med den standardfortellingen som alle oppslagsverk benytter og som er hentet fra Norsk Forfatter-Lexicon (ukjent år), som igjen baserer seg på den fortellingen som stod på trykk i Nyt Illustrert Tidende (ukjent år), og senere gjengitt noe forkortet i VG (ukjent dato). Jors prosjekt er å endre fortellingen om Bock. Standardfortellingen er, som han sier, «full av huller, utelatelser og halvsannheter» siden det er Bock selv som er ansvarlig for denne fortellingen (s. 11). Bocks forestilling om den respektable naturforskeren var en som var «edruelig, nøktern, besteborgerlig –­ alt det han selv egentlig ikke var. Beklageligvis for ham er nettopp alt det han nærte et ønske om å skjule, den primære grunnen til at han burde huskes», understreker Jor (s. 11). Og han setter seg så fore å gjøre nettopp det på neste 280 sidene.

Jor oppdaget Bock ved en tilfeldighet da han bladde i en liten bok om oppdagelsesreisende i en bokhandel i Malakka. Han ble nysgjerrig og fant at svært lite var skrevet om ham og det lille som fantes baserte seg på et snevert kildetilfang. Jor har i sin monografi gått gjennom det som fins av kilder, og baserer seg i stor grad på Bocks korrespondanse som befinner seg i håndskriftsamlingen i Nasjonalbiblioteket. Jors forsett har vært å resirkulere Bock fra historiens søppelhaug (s. 8), da «historiens portvoktere ikke kan tilgi ham hans begeistring for det de kaller ‘sensasjonsstoff’, oppsiktsvekkende historier om hodejegere, kannibaler og halemennesker» (s. 9). Allerede her får leseren en indikasjon på hva Jor fokuserer på i sin fortelling om Bock, nemlig sensasjonsstoffet. Særlig sistnevnte sensasjon – jakten på det mytiske halemennesket, Homo caudatus, som gis vitenskapelig legitimitet hos de troende fordi Charles Darwin i Menneskets avstamning (1871) nevner at det mangler et ledd. For Bock og likesinnede tolkes det som at de mange fortellingene om halemennesker må utgjøre the missing link, noe Darwin selv avviste. Det stoppet imidlertid ikke Bock og hans likesinnede, som alle ønsket æren for å være dets oppdager.

I begynnelsen av sin karriere var Bock en slags agent for Akvariet i Westminister, med oppgave å hente inn attraksjoner til deres utstilling. Som et resultat av Bocks virke ble fire samer innlosjert i Akvariet for at skuelystne londonere skulle kunne se hvordan livet «utspiller seg i de arktiske regioner» (s. 40). Slike etnografiske utstillinger med levende mennesker som holdt forestillinger var ikke uvanlige i samtiden, og det må i dette tilfellet nevnes at samene var der frivillig. Da de etter en stund ble sendt tilbake til Finnmark, hadde de bare positive ting å si om oppholdet da de ble intervjuet av Finnmarksposten.

Neste skritt på veien for Bock var en ekspedisjon til dagens Indonesia, hvor hans naturhistoriske undersøkelser overbeviste ham om at halemennesket måtte finnes, og det lyktes ham å få støtte fra presidenten i Londons Zoologiske selskap. Han ankom Sumatra i august 1878 og la snart ut på sin ekspedisjon gjennom Payung i følge med en rekke hjelpere. Selv om Jors røde tråd er jakten på halemennesket, nevner han fra tid til annen nærmest litt i forbifarten andre resultater av Bocks naturundersøkelser. For eksempel opparbeidet Bock seg en samling av «352 fugler og 49 pattedyr, i tillegg til [...] en uhorvelig mengde biller og skjell, mange av dem sågar nye for vitenskapen» (s. 70), og han var nær ved å bli kjent som oppdageren av verdens største blomst, Amorphophallus titanum, som han sendte flere eksemplarer av til London (s. 70). All den tid Bock faktisk fikk anerkjennelse i vitenskapelige miljøer, er det rimelig å tro at det skyldes hans virke som zoolog og samler av flora og fauna. Blant annet sendte han, da han var konsul i Lisboa, en stor plantesamling fra Portugal som også inkluderte planter fra de portugisiske øyene São Tome og St. Principe i Guineabukten som gave til Botanisk museum i Oslo (s. 269). Etter Sumatra dro Bock også på ekspedisjoner til Borneo og Laos hvor vi må anta at han fortsatte å samle flora og fauna, selv om det en gang ikke gikk så bra da bærerne tømte ut spriten av tønnene hvor spesimenene var bevart (s. 208).

Bock utsettes for samme fenomen som tidligere oppdagelsesreisende og antropologer alltid utsettes for, nemlig lokalbefolkningenes forsikring om at de underlige mennesketypene som etterspørres, det være seg halemennesker, kannibaler, amasoner eller noe annet, alltid befinner seg et stykke unna – på første øy over horisonten eller dypt inni innlandsskogene hvor de færreste tør reise. At de fleste i dag finner det utrolig at fortidens oppdager faktisk trodde på slikt, betyr ikke at de ikke skal tas seriøst. Halemennesker fant han aldri, selv om han vendte tilbake til London fra Laos høsten 1882 med en liten jente som led av hypertrikose – hun var med andre ord dekket av hårvekst på hele kroppen. Jenta ble adoptert av Farini, den tidligere direktøren for Akvariet i Westminster, og hun ble lansert av ham som the missing link. Bock selv nevner henne aldri i foredrag i de vitenskapelige miljøene, selv om Farini knyttet navnet hans til oppdagelsen. Krao, som jenta het, ble undersøkt av vitenskapsmenn i flere europeiske storbyer, men alle avviste at hun skulle representere et mellomledd mellom de store apene og mennesket. Jor bruker atskillige sider på å følge Kraos liv og skjebne hos Farini frem til hun døde som en voksen kvinne i New York.

Jors fortelling fokuserer på det sensasjonspregete, og han bruker mye plass på å vise hvor urimelig Bock opptrådte i sitt møte med de innfødte på sine ekspedisjoner. Og det er godt mulig at Bock var over gjennomsnittet arrogant og insensitiv – Jor dokumenterer det så vidt ved å henvise til uttalelser fra engelskmenn som reiste i det samme området av Laos noen år senere. Den eneste forskningsaktiviteten Jor bruker plass på utenom jakten på halemennesket, er at Bock samlet (dvs. plyndret) Buddha-statuer fra falleferdige templer han kom over på sin vei, noe som bidro til å gjøre ham upopulær hos lokalbefolkningene. Nå var slik virksomhet ikke uvanlig, svært mye materiale som er å finne i vestlige etnografiske museer er samlet inn gjennom det vi i dag vil betrakte som svært tvilsomme metoder. Jor sier ikke noe om Bocks begrunnelser annet enn at han skulle redde artefaktene fra ødeleggelse.

En virkelig god skribent er i stand til å gjøre personen levende for leseren, slik at det å lese biografien over vedkommendes liv gir en opplevelse av å ha vært flue på veggen eller deltakende observatør. Denne leserens inntrykk er at Jor isteden stiller seg tydelig utenfor Bocks liv og virke; snarere enn å være deltakende observatør gir han inntrykk av å stå med føttene godt plantet i vår tids sensibilitet, og titter inn i en rekke montre over Bocks liv og virke. Her fremstår Bock som en noe latterlig figur som umulig kan ha blitt tatt alvorlig i sin samtid – noe en leser som husker hva Jor skriver i forordet vet er feil. Dessverre uttrykker tonen i Jors språk en god porsjon ironisk distanse til Bock og tidvis også viss moralsk indignasjon (som også rettes mot andre europeere i Asia som Bock møter). Det er synd at Jor ikke har formidlet Bock med mer ærbødighet og respekt. Det hadde Bock fortjent, for hans liv er både spennende og interessant. Bocks virksomhet er ikke unik, og han inngår i gruppen vestlige oppdagere fra Cook og fremover til tidlig 1900-tall som alle utforsket områder av verden som var relativt ukjente for Vesten. De søkte alle å kartlegge verden, både geografisk, zoologisk, botanisk, antropologisk og kulturelt. Og mange rapporterte om merkelige vesener bortenfor horisonten, selv om ikke på langt nær alle aktivt jaktet på slike vesener. Denne leser er enig med Jor i at også det Bock ønsket å skjule er interessant å få frem i søkelyset, men skulle ønsket at Jor også hadde utdypet noe av den mer seriøse innsamlingen som Bock drev med. Jor forklarer nemlig ikke hvorfor Bock faktisk også ble tatt seriøst i sin samtid.

Boken mangler et ordentlig noteapparat. De 18 notene som fins, benyttes til noen utdypende eller forklarende kommentarer. En monografi som baserer seg på omfattende forskning av originalt arkivmateriale, og har som intensjon, uuttalt riktignok, men implisitt, å utvide kildegrunnlaget for det som er skrevet om Bock, burde hatt et skikkelig noteapparat. Riktignok fins en omfattende oversikt over kildene – hovedsakelig originalkilder knyttet til sitater ­– forfatteren har benyttet, sortert etter det enkelte kapittel, men oversikten er tungvinn å finne frem i. Det fins dessuten en oversikt over alt Bock har publisert, samt en oversikt over hans korrespondanse. I tillegg til et bedre noteapparat, savner denne leser en oversikt over hvilke andre kilder forfatteren har benyttet både fra Bocks samtid og nyere forskningslitteratur på temaet, med andre ord en ordentlig litteraturliste.

Godkjent artikkel før siste korrektur. Mindre avvik fra trykt artikkel kan forekomme.
Denne artikkelen sto på trykk i Arr 3-4/2021
Utdanning
Les også: