Vi får gjerne høre at 1960- og 1970-tallet var en opprørets tid. Studentene okkuperte auditoriene, kvinnebevegelsen kjempet for selvbestemt abort, folk demonstrerte mot USAs krigføring i Vietnam, ml-erne slo til lyd for væpna revolusjon, positivismekritikerne anklaget vitenskapens blinde tro på fakta – og midt opp i det hele sang Bob Dylan The Times They are a-changin’ og Frank Zappa ble avbildet sittende på do. Ingenting var hellig lenger, alt som tidligere ble tatt for gitt, ble nå problematisert og kritisert. En mann kunne ikke lenger føle at han gjorde en innsats når han hjalp kona med oppvasken, nei, nå ble han bare noe tess hvis han laget mat, tørket støv, vasket klær og tok seg av ungene. Sekståtterne kalte man generasjonen som var unge på denne tiden. Det er naturligvis en myte at alle sekstiåttere var sekstiåttere, dvs. ungdomsopprørere av ulike slag (selv drev jeg det aldri lenger enn til å lese Bjørneboe på gutterommet). Men noen var ekte opprørere, og noen av dem fikk til og med i stand noe konstruktivt. Dette kan man lese om i Da tenåringene tok makta – jubileumsboken for forsøksgymnasets femtiårsdag – ført i pennen av Cecilie Winger og illustrert av May-Irene Aasen, som begge gikk på forsøksgymnaset i Oslo (FGO) på begynnelsen av 1980-tallet. Som sedvanlig er med jubileumsbøker, er boken spekket med utklipp, episoder, minner fra tidligere elever og ikke minst et hav av bilder. Sikkert artig for dem som gikk der, ikke alltid så interessant for oss andre. Ennskjønt, boken er tankevekkende nok, genren tatt i betraktning. Det er ikke hverdagskost å lese om en skole som virkelig forsøkte å utgjøre et alternativ til the establishment uten å basere seg på en founding father (Rudolf Steiner) eller mother (Maria Montessori). Her snakker vi nemlig om en skole som ble startet «nedenfra» – selv om mange av skolens pedagogiske prinsipper var kjente fra før, ikke minst fra skotten A.S. Neills berømte Summerhill-skole.

Det var nemlig tre tenåringer som tok initiativet – Ingrid Kviberg, Jon Lund Hansen og Knut Boe Kielland. De var skoleflinke, men skoleleie og ville skape en annen skole enn den tradisjonelle. En skole som de ville gå på selv. På vårparten 1966 lagde de en stensil der de inviterte elever og lektorer ved «de høgre skoler i Oslo» til å gå sammen om å lage en skole med reelt demokrati og der elevene ikke skulle ha møteplikt, karakterer eller lekser. Og de fikk det til: Etter mange søknader og mye fram og tilbake startet skolen opp høsten 1966 med 142 elever og Mosse Jørgensen som rektor. Det er visstnok det eneste eksempelet i Vesten på en skole som ble startet av elevene selv, forteller Winger. Skolen var basert på et direkte demokrati, der Allmannamøtet – med møter hver uke, og med én stemme som veide likt for elever, lærere og andre ansatte (som vaktmester og rengjøringshjelp) – bestemte i stort og smått. Særlig ofte diskuterte de visstnok reglene for oppmøte og bruk av ulike rusmidler. Men det var ett grunnleggende unntak for hva man kunne bestemme: Fag og pensum i studieretningsfagene skulle fremdeles fastsettes av departementet (Gymnasrådet). FGO hadde et råd – bestående av skoleleder, en forelder, tre valgte lærere og fire valgte elever – som la saker fram for allmannamøtet, og grupper bestående av lærer og elever tok seg av ulike oppgaver (økonomigruppa la opp skolens budsjett, pedagogikkgruppa lagde opplegg for neste års undervisning, osv.). Klassene hadde en tillitsvalgt og holdt jevnlige klassemøter. Skolen hadde ingen prøver, eksamener eller lekser, og elevene hadde ikke møteplikt (noe som endret seg utover på 1980-tallet). For å få artium måtte elevene følgelig gå opp som privatister i alle hovedfagene muntlig og skriftlig hvert år (på 1990-tallet ble det imidlertid innført standpunktkarakter i noen fag).

Boken har en rekke vitnesbyrd fra folk som har gått på FGO og som var glade for at de fikk denne erfaringen, som Tom Remlov, Mira Craig, Peter Norman Waage, Camilla Stoltenberg, Anders Giæver, Torbjørn Nordbø, Bård Larsen, Mari Skurdal og Øystein Greni. Ut fra disse vitnesbyrdene å bedømme, må skolen for mange ha vært et usedvanlig livgivende og ikke minst meningsfullt sted å være. At man de første årene fikk inn eksterne foredragsholdere som Georg Johannesen, Tarjei Vesaas, Olav H. Hauge, Jens Bjørneboe, André Bjerke og Stein Mehren sier noe om at man bestrebet seg på å gjøre skolen til et levende kultursenter (eia var jeg der!). Elevene demonstrerte til og med mot lørdagsfri (som ble kalt «snikrasjonaliseringa») – ikke minst fordi de hadde seminar på lørdag, skriver Elsa Kvamme i en kort minnetekst. På disse seminarene snakket Johan Galtung om ikke-vold, Jan Erik Vold om Bob Dylan og Nils Christie om alternativer til fengselsstraff. Slikt ville ha vært helt utenkelig på det gymnaset jeg selv gikk på (Skien gymnas 1971–74).

Så lenge FGO selv ikke kunne bestemme hva slags fag og pensum det skulle undervises i, ble det naturligvis en sterkt vingeklippet friskole. Riktignok kunne de eksperimentere med valgfag – skolen var usedvanlig tidlig ute med dataprogrammering som valgfag (1970), og man kunne velge drama, lyrikk, jazzballett, psykologi, filosofi, sykkelreparasjon, Gandhi og meget mer (filosofi valgfag ble visstnok lagt ned etter et halvt år på grunn av dårlig oppslutning; ifølge lærer Dag Østerberg var grunnen at ungdommen heller ville tenke selv enn å bli ledet av fortidens filosofer). Men innholdet i de tradisjonelle skolefagene fikk man altså ikke røre. Det ble bestemt fra oven. De «forsøk» man skulle utføre på FGO omfattet ikke innhold, men form; ikke hva man skulle lære, men hvordan. Ifølge Winger drev skolen med utstrakt sivil ulydighet på dette området, og etter hvert ble noen innrømmelser gitt, først ved at FGO fikk en egen matematikklærebok i 1976, dernest med et forsøkspensum på 2. og 3. trinn i 1981. Men ellers holdt Gymnasrådet strengt på sitt.

Likevel synes friheten til å organisere skolehverdagen å ha vært viktig nok til at elevene følte at de gikk på en helt annerledes skole. For mange ble skolen et sted der de tilbrakte det meste av sitt sosiale liv, med lange kvelder og fellesmåltider, og ifølge Winger var det ikke uvanlig at noen overnattet på skolen. Det synes også å ha vært stor toleranse for annerledes tenkende, for eksempel var mange åpne om at de var homoseksuelle eller bifile. Dessuten var FGO for mange elever en skole i aktivisme, med blant annet demonstrasjoner, husokkupasjon og streik som aksjonsformer. Det sosiale engasjementet førte sågar til at man ved at FGO i 1978, som den første skolen i Norge, opprettet en egen allmennpraktisk linje som ble tilrettelagt for funksjonshemmede elever.

Boken er kronologisk bygget opp, og mye plass er viet flytting, mistenksomme omgivelser og trusler om nedleggelse. Som man kan forvente, er den holdt i en underholdende, men informativ stil uten dyptgående analyser. Winger nevner at det også ble etablert et forsøksgymnas i Bærum i 1969 med lignende opplegg som på FGO, men dette går hun ikke særlig inn på (dette forsøksgymnaset ble nedlagt i 1984). Men både hennes egen fortelling om FGO og de ulike rapportene fra tidligere elever fra FGO (og noen utenfra) gir oss likevel noen interessante indikasjoner på hva slags utfordringer denne type friskole møtte når det gjelder organiseringen av skolens indre liv.

Én utfordring var selve friheten. Som blant annet Camilla Stoltenberg framhever i sine betraktninger, var det nok mange som aldri hadde gått på gymnaset hvis det ikke hadde funnes tilbud som FGO, der man fikk frihet til å følge sin egen bane. I boken er det for eksempel gjengitt et intervju fra 1971 i Aftenposten med skoleleder Niels Hertzberg, som forteller at de hadde tatt inn noen ungdommer fra fengslene og 10-12 narkomane etter anbefaling fra behandlingsinstitusjonene – elever som andre gymnas ville ha utvist. «Vi gir dem en sjanse», som han sa. Ut fra vitnesbyrdene i boken å dømme, gjorde FGO åpenbart livet bedre å leve for mange. Men positiv mimring fra tidligere elever kan lett skape et rosenrødt bilde. Friheten hadde sin pris. Derfor er det et godt grep å plassere en kommentar fra Elin Ørjasæter helt i starten av boken: «Forsøksgym betydde ingenting positivt for meg. Lærerne stilte ikke krav, vi skled rundt i våre egne forvirrede sirkler uten mål eller mening […]. Jeg kastet bort et år og skjønte først hva læring var et par år senere, på Bjørknes». Når man i hele sin tidligere skoletid har vært i et system der man har måttet gjøre som man ble bedt om, ble naturligvis ansvar for egen læring desto vanskeligere. Det kan ikke overraske noen at oppmøtet til timene ofte var lavt eller at mange ikke tok artium. Stoltenberg må selv innrømme at hun ble «litt deppa» av å være så overlatt til seg selv. «Det var en skole som stilte ekstremt store krav til selvdisiplin», hevder hun.

En annen utfordring var demokrati i praksis. Demokrati er jo noe herk – med diskusjonsprosedyrer som ikke alle overholder, innspill i alle retninger, mye tåketale, irrelevant snakk, usakligheter, osv. «Møtene var helt utrolig krevende og utmattende», kan Tom Remlow fortelle (s. 26). Men det største problemet var kanskje at ikke all ytret seg på allmøtene, men kun en liten (mannlig) veltalende klikk. Dermed var det bare en snever krets av elever som satte dagsorden, utøvet definisjonsmakt og bragte egne argumenter til torgs. «Veltalenhetsdiktatur» var et begrep FGO-elevene selv myntet, påpeker Winger. Og på 1980-tallet, da stadig færre elever gadd å komme på allmøtet, ble demokratiet ytterligere svekket. Et ytterligere problem med skoledemokratiet var at demokratisk fattede vedtak ofte ikke ble fulgt opp. Winger understreker at FGO var preget av et demokratisk sinnelag, men når elevene for eksempel fortsatte å røyke på steder der allmøtet hadde vedtatt røykeforbud, må man vel si at demokratiet ble undergravd. Den som er uenig i hva allmøtet har bestemt og derfor nekter å følge vedtakene, viser vel i grunnen det motsatte av et demokratisk sinnelag.

En tredje utfordring var eksamen. På den ene side var skoletiden normalt fri for karakter- og prøvepress, siden lærerne ikke ga karakterer. Dermed kunne elevene fritt legge opp læringen sin selv og velge hva de ville lese og hvilke timer de ville gå til. Men denne løse, avslappende strukturen ble på et vis kompensert og motvirket av at det ble et desto større eksamenspress på våren, siden elevene – i motsetning til elever på andre skoler – måtte gå opp til privatisteksamen i alle hovedfag. «Dette enorme eksamenspresser førte til at hele skolen gikk inn i en unntakstilstand hver eneste vår», hevder Winger.

En fjerde utfordring var klientellet. Som det går fram av boken, var FGO først og fremst for to grupper ungdom: På den ene siden elever som var så trygge på seg selv og så akademisk sterke at de uten videre kunne takle den friheten de fikk. De tok artium med gode karakterer (og ville ha gjort det i vanlig skole også). Og dernest, på den annen side, ungdom som var skoleleie, mistrivdes eller falt utenfor på den tradisjonelle skolen og derfor søkte tilflukt i et alternativt miljø. Disse fant nok et mer inkluderende fellesskap enn de var vant til, men mange av dem tok ikke artium (hvis det var noe mål). Noen gikk det også riktig galt med. Forsøksgym kunne nok fange opp noen som ellers ville ha gått til grunne. Men skolen var på ingen måte noen vidunderkur. En konsekvens av opprettelsen av FGO var dessuten at denne skolen tappet andre skoler for opprørske, frittenkende eller originale elever. Hans-Olav Thyvold forteller at hans klasseforstander på Holtet gymnas, der han selv gikk, hadde hevdet at FGO var en katastrofe: «Forsøksgym førte til en ’brain drain’ ved de øvrige gymnasene som på sin side ble mer ensrettede». Andre lærer sukket nok heller lettet ut over at de ble kvitt opprørere og dopfrelste hippier.

I forlengelsen av dette må man kunne si at FGO var et paradoksalt prosjekt: Den viktigste grunnen til at man fra sentralt hold fikk klarsignal til å starte opp, var at det skulle være en «forsøksskole», dvs. en skole som skulle prøve ut alternative pedagogiske virkemidler og organisasjonsformer. Men skulle man prøve ut noe slikt, så burde man jo nettopp ha prøvd det ut med et representativt utvalg elever. Men tilfanget av elever var som nevnt alt annet enn representativt. Uansett hvilke kriterier for hva som skal gjelde som suksess eller nederlag var dette «forsøket» derfor dømt til å få begrenset verdi, dvs. det kunne umulig fungere som et korrektiv som den ordinære, offentlige skolen kunne lære av. Dopfrelste hippier fikk sikkert et trivelig fristed og streite anarkister kunne på egen hånd lese seg til gode karakterer som privatister. Men dette sa naturligvis ingenting om også «gjennomsnittselever» ville trives eller få gode karakterer i et slikt system. Dertil kom at skolen tiltrakk seg en gruppe unge, svært engasjerte og til dels opprørske lærere (gjennomsnittsalderen var 34 år i 1971), og dermed ble heller ikke lærerstaben representativ. Formannen i norsk lektorlag, Ferdinand Kaltenborg, hadde utvilsomt et poeng da han ifølge Winger gikk imot oppstarten av FGO fordi det ville være vanskelig å overføre erfaringene fra denne skolen til andre skoler, siden FGO kom til å bli en eliteskole for eliteelever. Dette med eliteelver var riktignok bare delvis sant og motviljen mot å etablere en skole basert på demokratisk frihet var utvilsomt reaksjonær – likevel hadde han utvilsomt et poeng når det gjelder spørsmålet om hvorvidt erfaringene fra FGO uten videre lot seg overføre på andre skoler.

Ut fra det som er sagt virker det helt utrolig at FGO klarte å holde det gående helt fram til 2003. FGO står som et lysende eksempel på at det for 50 år siden – i det minste til en viss grad – var mulig å trosse the establishment og tenke annerledes om hva en skole kan være. I dag, når nesten alle toneangivende instanser på det pedagogiske feltet konkurrerer om å gjøre skolen til en «kunnskapsskole,» der målbare prestasjoner er det øverste mål, synes noe slikt ikke lenger mulig. Og det gikk da også som det måtte gå:

Etter vedvarende trusler om nedleggelse, opphørte FGO gradvis å eksistere ved at man først innlemmet elevene som en del av Linderud videregående skole (1991). Dernest ble FGO nektet å ta inn elever utenfor Oslo, det ble innførte standpunktkarakterer og man avskaffet de eksperimentelle fagene. Da skolen flyttet til Elvebakken i 2003 (etter å ha vært en stund på Sinsen opplæringssenter) hadde også allmannamøtene mistet sin funksjon, side rektor hadde siste ord. På denne måten gikk FGO langsomt i oppløsning. Per Anders Aas, som var lærer ved FGO fra 1987 til 1995 brukte følgende ord: «FGO ble drevet fram av vestrevinden og druknet i høyrebølgen». Det er kanskje ikke noe dårlig bilde.