Det er en glimrende idé Bodil Stenseth legger til grunn for sin bok om Wergelands­­veien. En god mikrohistoriker kan mane det store frem fra det lille, la omfattende komplekser speiles i tilsyne­latende tilfeldige detaljer og med ledighet unnslippe mekaniske kronologier og fiktive sammenhenger. Med utgangspunkt i én gates bygninger og beboere virvler Stenseth opp by- og arkitekturhistorie, presse- og publikasjonshistorie, sosial- og industrihistorie, litteratur- og kunsthistorie. Ved å zoome inn og ut teleskoperer hun informasjon i tid og sted, dveler ved forbindelser som lett ville falle i skyggen i store utviklingshistorier og bretter ut et vell av informasjon om stort og smått. At dette er en øvelse Stenseth behersker, har hun allerede vist i sin beslektede studie av en bygård i Jacob Aalls gate (2010). Her tillater det samme grepet henne eksempelvis å ubesværet knytte forbindelser mellom Wergelandsveien og rettssaler i Belgisk Kongo, heldige forretningsmessige omstendigheter i kjølvannet av Krimkrigen og bryllup i Napoli.

Når Stenseth forflytter nærportretteringen fra én relativt ordinær adresse til en av hovedstadens mest elegante gater har hun valgt et objekt som inngikk i det største byutviklingsprosjektet i Oslo siden Christian IV anla Kvadraturen under Akershus festning. Store Parkvei, dagens Parkveien, og Lille Parkvei, fra 1864 kalt Wergelandsveien etter sin berømte beboer i nr. 2, var del av arronderingen av Slottsparken og representerte en begynnende urbanisering av løkkene i en liten by som langsomt ekspanderte vestover og nordover. Noen ganger er det vanskelig å forstå opplevelsen av avstand i ulike historiske perioder. Det ville fremdeles ta meg 5-10 minutter å ri fra Majorstuen til Stortinget og det tar 25 minutter å spasere den samme strekningen. Men da Karl Johan ved begynnelsen av 1820-tallet overraskende bestemte at slottet skulle ligge på Bellevue-høyden, fant Christiania-beboerne dette uendelig langt fra byen. Grunnen til at flere tomter i og rundt Slottsparken et par tiår senere ble forkastet som mulige tomter for Stortinget, var at man anså det som altfor langt å gå for stortings­representantene. Det bør være talende for hvor perifere de fremtidige adressene Park- og Wergelandsveien må ha fortonet seg under slottets traumatisk trenerte byggeperiode. Linstows forbindelse mellom slottet og byen, dagens Karl Johans gate – og planene for en rekke nasjonale institusjoner langs den moderne promenadegaten, hvorav blant annet Universitetet ble realisert – er for lengst geniforklart. Men den fremsynte planleggingen av de to villaveiene er ikke like allment kjent, og heller ikke at slottsarkitekten fikk heftet særlige såkalte servitutter til tomtene som skulle omkranse slottsparken mot vest og nord. Wergelandsveiens forordning med bebyggelse kun på en side, tilbake­trukne villaer med forhager og med alle bruksbygninger i bakkant (mot Hegdehaugsveien) har vært mer eller mindre praktisert siden tomtene i 1846 ble solgt på auksjon av staten i regi av Slotts­bygningskommisjonen. Unntakene i den rigorøse planen (og dermed de to eneste adressene med partall, 2a og 2b) er slottsforvalterens hus (der Linstow bodde før han i 1847 flyttet inn i sitt eget hus i nummer 15, revet på 1950-tallet) og selvsagt Grotten, som Wergeland tegnet selv på en knaus han kjøpte i 1841. Denne kontinuiteten er bemerkelses­verdig for en by som Christiania/Kristiania/Oslo, karakterisert av avbrutte planer, versatil endringsvilje og stor pragmatisme.

Med litt større dramaturgisk sans ville Stenseth åpnet med den siste offentlige begivenheten i Wergelandsveien, nemlig den store trappen som etter en omfattende krangel med Byantikvaren ble anlagt med Riksantikvarens velsign­else mot gaten foran nummer 29. Den ble tegnet av Askim & Lantto på oppdrag av Fritt Ord, som sto bak transforma­sjonen av Indremisjonens Lærerskole til Litteraturhuset (ferdigstilt i 2007). Med et generøst repos gjorde denne trappen et kjedelig gatehjørne til en offentlig og livlig plass, og var i seg selv en liten geni­strek. Mikrohistorie handler ikke bare om å bore i små begivenheter, men å saumfare enhver begivenhet i minutiøs detalj, ifølge Carlo Ginzburg, en nestor i Stenseths disiplin. Etter den kompetente guidingen inn og ut av husene slår det meg at denne trappen er en samtids­innovasjon i skjønn anakronistisk pakt med gatens opprinnelige regulering, og at striden med Byantikvaren definitivt kunne vært analysert i politisk detalj av den journalistiske arkivforskeren Stenseth.

Hovedobjektet er Wergelandsveien selv, som jo er ganske kort, selv om Stenseth gjør den litt lenger ved å inklu­dere Parkveien 27, 29 og 31a og b. I tillegg får Wilhelm von Hannos Norges Geografiske Oppmåling, det senere Kunstakademiet, spille en rolle som fondmotiv på Nordraaks plass under Grotten, som del av rammen rundt skiftende 17.mai-ritualer. Utgangpunktet for dette kollektivportrettet er altså tomtene, husene, adressene og deres historiske forvandling. Boken er ordnet i tre kronologiske avdelinger (ca 1840–1870, 1870–1930, 1930–2013) under ytterst generiske overskrifter og med egne ingresser: «Nybyggerne», «Storbyen kommer», «Moderne tid». Herunder portret­teres diverse typer, grupper og institusjoner: «Dikteren», «Slottsarkitekten», «Sadelmakeren», «Staten», «Overlegen», «Skyskraperbarnet», «Lektorene», «Kunstnerne», osv., alle knyttet til husnummeret de sognet til. Fristelsen til å inkludere Parkveien 31 må skyldes at «Forfatterinden» dermed kunne innskrives i ensemblet, men uten å egentlig utnytte Camilla Colletts nådeløse samtidsskildringer av det samme nabolaget («de latterlige Snurrepiberier av Damme» i Slottsparken, den etter hennes mening ubehjelpelige utviklingen av Christian Augusts gate og Hegdehaugen, og ikke minst illusjonshistorismen i Homansbyen). At Collett kostelig foreslo å omdøpe sin egen gate Parkveien til Welhavens gate er derimot nevnt. Med Parkveien 27 og 29 (Bertil O. Steens bolig og kontor) er nok en type – «Bilimportøren» – addert til typegalleriet, og dermed får den lokale fortellingen om overgangen fra hest til bil i Wergelandsveien også en internasjonal kontekst, mens det som omtales som Norges første murvilla – «Mysosten», tegnet av J. W. Nordan – gjør arkitekturhistorien fyldigere.

Slike appropriasjoner øker gatens sosiale diversitet, og lar sirklene som spinnes bli flere, større og tidvis mer komplekst sammenvevet. Og diversi­tet er et uttalt mål her; tjenerskap, leie­­boere av ymse slag og stallkarer løftes ut av anonymiteten og portretteres på lik linje med gatens utallige berømtheter gjennom tidene. Men tidvis fortoner jakten på et sammensatt typegalleri seg som litt tvangspreget: Paul Botten-Hansen og A. O. Vinjes bofellesskap i et «elendig tagkammer» i en tidlig versjon av Wergelandsveien 1 sorterer som «Hybelkameratene», mens «Søskenparet» viser til Anne Cath. Vestly og Mentz Schuleruds liv i daværende nummer 7. På begge adresser lå det isolert sett temmelig ubetydelige hus, som for lengst er revet.

Når Kunstnernes hus derimot beskrives gjennom et nærbilde av «Vaktmesteren», den åpenbart trofaste sjel Ivar Johansen som sto last og brast med kunsthallen fra innvielsen av, gjennom tyskernes vandalisering av interiørene og forbi dagen da han stolt kunne bivåne Haakon VIIs åpning av Høstutstillingen i 1947, vil jeg si at trivia har tatt plassen til den signifikante detaljen som karakteriser fremragende mikrohistorie. Slik den nye trappen foran Litteraturhuset kan forstås som en sterk og vellykket referanse til Linstows servitutter (og som en tilbakeføring til en fiktiv tilstand mer original enn originalen, for å låne en karakteristikk av en utskjelt fransk 1800-tallsrestaureringsstrategi), representerte Kunstnernes Hus ved innvielsen i 1930 en formidabel moderne fortolkning av gatens opprinnelige program. Det betyr ikke at jeg mener at Stenseth burde brukt mer plass på å rose et anerkjent mesterverk i norsk og europeisk modernisme. Derimot kunne hun nøstet opp grunnene til at Blakstad og Munthe-Kaas kunne lykkes så sterkt, arkitektonisk og kontekstuelt. For en «detalj» som her ikke berøres, er konkurranseprogrammet for den nye kunsthallen, i sin tid betraktet som den mest moderne i Europa. Datert i 1928 formuleres her en betenking over en mulig ny monumentalitet i en tid der tradisjonelle monumentale former ble opplevd som overforbrukt, og etter hvert skulle korrumperes av fascismens forkjærlighet for klassisistiske eksesser. Hvis dette programmet hadde vært forfattet på tysk eller engelsk, ville det ganske sikkert blitt momentant berømt og sirkulert, og betraktet som et forelegg for blant annet Sigfried Giedion, José Luis Sert og Fernand Légers «Nine Points on Monumentality» (1943). Dette er ingen dristig kontrafaktisk hypotese. En mulig gjenerobring av det monumentale i nye former var et brennende arkitektonisk problem fra 1920-tallet av, og det fikk et viktig og tidlig utrykk i nettopp denne bygningens refortolkning av indre og ytre trappeløp, betongbaldakinen, den elegante symmetrien og rommenes monumentale enkelhet. Konkurranseprogrammet som foranlediget det hele med stor presisjon, er nettopp et uforlignelig fragment av et «biografisk tidsdokument» som ellers får metaforisere Stenseths fortellinger om husene. Denne tilnærmingen lar henne ofte og vellykket beskrive bygninger, ikke som uforanderlige verk, men gjennom bruk, ivaretakelse, endringer. Etter å ha blitt minnet om Linstows servitutter, slår dette halvt bortglemte og aldri reproduserte dokumentet meg som enda mer interessant. Det danner utvilsomt en utematisert forbindelse til en internasjonal debatt, men nå fremstår det også som uhyre stedsspesifikt, som en slående aktualisering av Linstows idealer om en borgerlig, urban monumentalitet uten store fakter.

Man kunne tenke seg at det skulle vært ganske enkelt å skaffe seg det fulle overblikk over Wergelandsveien, som i dag teller 13 adresser. Men siden 1840-tallet er hus revet og erstattet for å fylle nye tiders krav, tomtegrenser flyttet, Linstows gate og Staffeldts anlagt nordover og flere husnumre har forsvunnet fullstendig. Merkelig nok – selv for en som kjenner denne gaten ganske godt – er det tidvis temmelig vanskelig å forstå hvor man er mens man leser om alle disse husnumrene og personasjene. Stundom fortoner det hele seg mer som en kaleidoskopisk forvrenging enn et forståelig panorama, og i det ligger det selvsagt en slags historisk realisme. En foranstilt (kontemporær) diagrammatisk plan er til en viss hjelp, og det samme er de monterte panoramaene basert på historisk fotografi som innleder de tre delene. Billedmaterialet er til dels nydelig, og utstyret er vakkert, både papiret og formatet. Men designen roter det til for teksten (de kvasihistoristiske fontene i innholdsfortegnelsen og den uleselig store skriftstørrelsen i ingressene er utilgivelige). Det ville hjulpet hvis billed­tekstene var faktuelle, og ikke lange anekdotiske assosiasjoner som ligner for mye på teksten for øvrig. Jeg tror også sammenhengene og endringene ville blitt mer slående dersom tomt for tomt var beskrevet, snarere enn at eldre hus eller nye hus på samme tomt nå gjenopptrer innenfor et litt forkjært krono­logisk rammeverk («Moderne tid» kan uansett vanskelig sies å være en bedre (eller verre) overskrift på den tilfeldige perioden 1930–2013 enn på 1840–1870). Og oppbudet av interessante detaljer gjør leseren kravstor, det kan Bodil Stenseth ta som en kompliment. Jeg skulle eksempelvis gjerne vite hvem denne «eieren» var, han som fremdeles eide grunn i Slottsparken da Wergeland slo kloa i tomten, og hvor «nabo­vennen» H.E. Schirmer bodde i perioden han var assisterende slottsarkitekt. Men tidvis drukner viktige detaljer i mindre interessante opplysninger. Det er tydelig at denne boken skal være populær og henvendt til et større publikum som kanskje ikke vil kjedes av fotnoter. Med dette materialet i hende burde Forlaget Press likevel ha tillatt seg en noe større akademisk vederheftighet.