Vestens barndomshistorie, sett fra USA?

Av Reidar Aasgaard

Mai 2014

The Routledge History of Childhood in the Western World

The Routledge History of Childhood in the Western World

Paula Fass (red.)

Routledge
London/New York, 2013

Det er mange grunner til å studere barndommens historie. Én god grunn er at dette temaet i lange perioder har vært forsømt innen forskningen. Tatt i betraktning at omkring halvparten av jordas befolkning til alle tider har vært yngre enn tjue år, og at barndommen er en av de få ting vi mennesker har felles, har barn og barndom fått svært lite oppmerksomhet innen den historiske forsk­ning. En annen god grunn til å studere barndommens historie er at dette også gir oss innblikk i måter å tenke om mennesket på mer generelt. Hvordan barn – som alltid har vært en sårbar gruppe – har vært behandlet, og hva slags holdninger man i ulike epoker har møtt dem med, kan fortelle svært mye om et samfunns syn på mennesket og dets verd.

I de siste to-tre tiårene har vi vært vitne til en kraftig økning i interessen for barndommens historie, både for barndom som historisk fenomen og for barns liv i ulike historiske faser. Det er flere årsaker til denne interessen. Én er at man i allmennkulturen, ikke minst som følge av velstandsøkningen, er blitt mer opptatt av barns livsvilkår. I forlengelsen av vår tids vekt på menneskerettigheter og arbeid mot diskriminering ut fra etnisk bakgrunn og kjønn har barns rettigheter kommet i fokus, stadfestet framfor alt i FNs konvensjon om barnets rettigheter fra 1989. Vi har også blitt mer oppmerksomme på den tidlige barndoms grunnleggende betydning for et menneskes psykologiske og sosiale utvikling.

Denne «barnetrenden» har slått sterkt inn i forskningen, med stor vekst i studiet av de forskjelligste sider ved barns liv. Dette gjenspeiles også tydelig i den historiske forskning, der slike studier lenge var få. Startpunktet for moderne forskning på barn i europeisk historie kom med Philippe Ariès’ L’enfant et la vie familiale sous l’Ancien Régime (1960), på engelsk Centuries of Childhood (1962), som internasjonalt fikk en veldig – og langvarig – innflytelse. På norsk kom den først i 1980, med tittelen Barndommens historie. Ariès tegnet bildet av en framskrittshistorie: Etter hans mening ble barn svært dårlig behandlet helt fram til 1500-tallet. Det var – slik han så det – først fra høymiddelalderen av at man fikk syn for barndom som en egen livsfase; barnet var enkelt sagt en uferdig voksen. Det som ifølge Ariès kom til å gjøre en stor, positiv forskjell for barna, var framveksten av et skolesystem, der barndommen og barna fikk et eget «rom», en friplass, samtidig som den skulle lede dem fram mot voksenlivet.

Ariès’ profilerte synspunkter, som bygde på smalt kildegrunnlag, satte i gang en stor bølge av forskning. De fleste av tesene hans er i dag mer enn avkreftet, slik at bildet som nå trer fram, er langt mer nyansert og kontekstuelt forankret. Av de få tingene som kan sies å stå igjen av Ariès’ byggverk, er vekten han la på skolegang som forutsetning for endringer i barns livsvilkår.

Moderne forskning på barndommens historie har gått gjennom flere faser, som i stor grad også gjenspeiler trender i forskningen mer generelt. I den tidlige perioden, fra 1960-tallet av og delvis også tidligere, var man opptatt av barndommen som en forberedelsestid, med mye fokus på temaet utdannelse. Et klassisk eksempel er Henri-Irénée Marrous bok om skolen i antikken, Histoire de l’éducation dans l’antiquité, som utkom allerede i 1950, og siden i nye utgaver helt til ut på 1980-tallet.

Gjennom 70- og 80-tallet la man i forskningen større vekt på barns sosialisering i vid forstand, det vil si på deres roller og funksjoner i familien og samfunnet. Bredden i forskningsinteresser ble også atskillig større. En karakteristisk og mye lest representant for denne fasen er Hugh Cunninghams Children and Childhood in Western Society Since 1500 (1995), som kom i norsk utgave i 1996.

Fra 1990-tallet av har det så vokst fram en interesse for barns erfaringer og for barn som aktører i egne og andres liv, en interesse tydelig farget av idéer om det moderne menneske som autonomt og medvirkende. Et fascinerende eksempel på denne fasen er Nicholas Ormes Medieval Children (2001), der beskrivelsen av barns egne aktiviteter, som for eksempel lek og spill, har en stor plass.

Forskningen på barndomshistorie er i stigende grad blitt tverrdisiplinær, med samarbeid mellom forskere fra ulike fag, både fra humaniora og fra samfunns­vitenskapene, og til en viss grad også fra helse- og naturvitenskapene, særlig medisin. I tillegg har forskningen blitt mer spesialisert, metodisk mer avansert, og ikke minst mer selvkritisk i sine vurderinger og konklusjoner. En lett tilgjengelig framstilling av barndommens historie med fokus på norske forhold har vi i Harald Thuens Om barnet: oppdragelse, opplæring og omsorg gjennom historien (2008). Temaer som man har fokusert på internasjonalt i de senere år, er blant annet barndom som sosial konstruksjon, barns egen «kultur» og mangfoldet av «barndommer» i historien. Dette siste temaet er gjerne knyttet til begrepet inter­seksjonalitet, der forskningen legger vekt på hvor ulik barns virkelighet kan arte seg, gitt variasjoner i faktorer som kjønn, sosial status, geografi og etnisk, kulturell og religiøs bakgrunn.

Philippe Ariès’ bok har vært til både velsignelse og forbannelse for barndoms­historieforskningen. På den ene siden ble hans profilerte teser gnisten som satte i gang ny, og svært nødvendig, forskning. På den andre siden bidro boka hans – ikke minst fordi den ble så populær – til å skape et ­paradigme, et mønster, som senere forskning har måttet bruke altfor mye energi på å forholde seg til.

Boka The Routledge History of Childhood in the Western World redigert av Paula Fass, historieprofessor ved Berkeley, er – for å bruke et bilde fra kokkekunstens verden – et forsøk på å dekke bordet på nytt og å vise fram mangfoldet av retter som forskningen av i dag har å by på. I forordet sier Fass uttrykkelig at boka er ment å markere det endelige farvel med Ariès: Han representerer et foreldet regime. Det samme synet gir flere av forfatterne uttrykk for i sine bidrag. Med sitt utvalg av temaer gjenspeiler boka tydelig sentrale interesser i de ulike fasene av nyere barndomsforskning, samtidig som den tar mål av seg å gi et bilde av forskningens status quo på en rekke områder.

Boka er med sine omkring 550 sider inndelt i tre hoveddeler. Første del gir den et historisk overblikk: Fire kapitler tar for seg barndommens historie fra den klassiske antikken, via tidlig jødedom og kristendom, så middelalderen og renessansen, og endelig fram til og med opplysningstiden.

Andre del er tematisk ordnet, med vekt på tiden fra 1500 og framover – hoved­vekten ligger for det meste på siste halvdel av perioden. Et bredt spekter av temaer blir berørt, og framstillingene fokuserer både på barns konkrete levekår og på forestillinger om barndom som livsfase – historiske så vel som idéhistoriske perspektiver blir slik sett vel ivaretatt. Bidragene har som mål å beskrive de historiske endringer som har foregått samt å se vår tid i lys av fortiden. Helhetsbildet som avtegner seg for oss lesere, er at det vi assosierer med en «moderne» vestlig barndom, framstår som noe temmelig eksepsjonelt historisk sett. Et godt eksempel på dette er kapitlet som beskriver de store historiske endringene som har skjedd i oppfatninger av det vi i dag kaller ungdomsfasen.

Denne delen av boka favner svært vidt og dekker mange sentrale felt, med mye og ofte interessant informasjon. Samtidig er det ikke enkelt å få tak i tanken bak utvalget og organiseringen av temaer. Kapitlene ser imidlertid ut til å kunne knyttes til visse hoved­perspektiver. Ett slikt perspektiv er sosia­le relasjoner, der forholdet foreldre/barn og storsamfunn/barn får hvert sitt kapittel. Barns relasjoner til venner, søsken og familiemedlemmer ellers behandles imidlertid bare sporadisk. Et annet perspektiv dreier seg om barns psykiske utvikling, særlig det emosjonelle og det seksuelle. Et tredje perspektiv, som har fått atskillig plass, omhandler det vi kan kalle dannelse: ulike aldersfaser, barns skolegang og barnelitteratur. Den digitale medierevolusjonen, et fenomen som i dag har stor innvirkning på barns liv, blir også berørt, men bare sparsomt.

Barn kan også bli utsatt for krenkende former for «dannelse». To bidrag foku­serer på slike områder, nemlig på krig og forbrukerkultur. Selv om disse opplagt påvirker barn på forskjellige vis (og ofte ulike grupper barn), har de to svært mye felles i måten de invaderer barns liv på og kraften de gjør det med.

Som nevnt er man i nyere forskning blitt mer opptatt av å studere barns egne aktiviteter og erfaringer, det vil si å anlegge et «barneperspektiv» på det historiske stoffet. En slik tilnærming står sentralt i kapitlene om barnearbeid, om barns fysiske omgivelser (space) og om lek, men også i kapitler om mørkere sider ved barndommens historie, så som amerikansk barneslaveri og barn i depre­sjonstidens USA.

Bokas siste hoveddel er en blandet kurv, der enkelte av kapitlene også kunne inngått i forrige del. Men bidragene er jevnt over noe mer spesialisert. Noen kapitler fokuserer på barn i spesielle situasjoner, dels knyttet til livsfaser og dels til sosiale forhold. Temaer er blant annet abort og spedbarnsdrap, barneslaveri, barn fra blandede ekteskap og omvandrende barn. Stikkordet for disse bidragene synes å være «marginalising»; en god del forskning har i de senere år da også satt søkelys på spesielt utstatte grupper som dette. Det er imidlertid noe overraskende at en stor gruppe barn som ellers har fått en økende plass i forskningen, nemlig barn med funksjons­hemninger, ikke har fått et eget kapittel.

Et par bidrag tar for seg ulike typer ideologisk påvirkning av barn, med speiding og barn i Nazi-Tyskland som hovedeksempler. Barns deltakelse i ideologisk orienterte bevegelser er et interessant forskningsfelt, ikke minst ­siden det ofte ligger bevisste og profilerte menneskesyn til grunn for disse. Det er derfor uheldig at boka ikke har noen bidrag som spesifikt tar for seg religiøst motiverte bevegelser, særlig kristne, som jo helt til vår tid har hatt stor betydning, og hvor også barns eget engasjement har spilt en viktig rolle.

Noen kapitler i denne delen fokuserer også på tiltak for bedring av barns livsvilkår. Ett kapittel tar for seg utviklingen av den internasjonale innsats for barn i krise, både gjennom FN og andre organisasjoner, mens et annet beskriver framveksten av velferdsordninger for barn og arbeidet med barns rettigheter.

Boka framstår som et ambisiøst prosjekt, og den lykkes et godt stykke på vei i å tegne bredden og mangfoldet i moderne barndomsforskning. Men samtidig er verket ujevnt. Fass selv, og et stort antall av forfatterne, er nordamerikanske forskere, og uforholdsmessig mange av bidragene tar for seg amerikanske forhold. Av tjueåtte bidragsytere er kun fem basert i Europa. To av disse er fra England, kun to fra det kontinten­tale Europa, og en enslig svenske representerer det mer perifere Norden. Selv om vi ikke skal overdrive betydningen av geografi, er det ikke til å unngå at utvalget av bidragsytere gir en merkbar skjevhet i framstillingen. Dette er synlig hva angår både valg av temaer og bruk av eksempler. Selv om flere forsøker å balansere mellom det europeiske og det amerikanske, blir vinklingen ofte farget av deres egen setting: Også når temaet er så internasjonalt som «barn som forbrukere», hentes materialet for en stor del fra amerikansk sammenheng. Så når boka i tittelen fokuserer på «the Western World», ligger denne verden – med et visst unntak for de historiske og enkelte andre kapitler – atskillig lengre vest enn i alle fall jeg ville ventet. I innledningen sin peker Fass på den omfattende eksporten av idéer om barndom – forestillinger, idealer osv. – som de siste par hundreår har foregått fra vesten til resten av verden. Da oppleves det som desto mer problematisk at boka selv går inn i et slikt mønster, og at barndomshistorien i så sterk grad blir formidlet gjennom nordamerikanske øyne, gitt den sterke kultureksporten denne delen av verden også ellers står for.

Formen på bokkapitlene varierer: Noen legger vekt på forskningshistorie, andre på historiske overblikk over temaet, mens andre igjen fokuserer på prototypiske eksempler eller karakteristisk kildemateriale. Dette gir hver forfatter rom for å tilpasse presentasjonen til sitt tema, men gjør også boka mindre helhetlig – uten at denne sjangervariasjonen blir spesielt problematisk.

Det er en gruppe svært kompetente forskere som har bidratt. Samtidig er den faglige kvaliteten på kapitlene inn­imellom ujevn. Et av de svakere bidragene er Margaret L. Kings framstilling av tidlig jødedom og kristendom. Kapitlet er preget av en til dels ukritisk holdning til kildene og til spørsmålet om i hvilken grad de reflekterer virkeligheten. Ikke uventet – og bra er det – dukker det også opp klare meningsforskjeller mellom forskerne. Mens for eksempel King hevder at kristendommens framvekst førte til en merkbar oppvurdering av barnet og dets verd, mener Keith Bradley i sitt kapittel om barndom i den greske og romerske antikken at det vanskelig lar seg påvise hvorvidt, og i hvor stor grad, kristendommens inntreden utgjorde en forskjell. Boka har omfattende, kommenterte bibliografier til hvert kapittel samt et detaljert stikkordsregister, begge svært nyttige ressurser for videre lesning.

Trass i sine ujevnheter lykkes verket i å gi et bilde av barndommens historie og moderne barndomshistorieforskning. Boka får fram hvordan barn til alle tider – på godt og vondt – har vært avhengige av og utlevert til oss voksne. Og den får tydelig fram hvor sterkt barndomshistorien også reflekterer allmennhistorien, enten det gjelder mentalitetshistoriens lange linjer eller de brå skiftninger som vår felles fortid også er så full av.

Denne artikkelen sto på trykk i Arr 1/2014
Norge
Les også:

Vitensnettet omkring barnet

Det måtte komme. Vi som har hatt barn i skolen siden midten av 1980-tallet har vært vitne til en skremmende utvikling: Barna evalueres stadig oftere, av stadig flere personer, på stadig flere områder, med stadig flere kartleggingsverktøy. Ikke bare blir lærerne i økende grad pålagt å kontinuerlig kartlegge graden av «måloppnåelse» innenfor de ulike fag, men det har i skolen også podet seg inn et helt sett av eksperter som registrerer avvik og foreslår tiltak. Jeg glemmer aldri en innbydelse til foreldremøte vi fikk da vår yngste sønn skulle begynne på skolen (for 12 år siden), der det het at vi skulle få møte «pp-tjenesten, helsesøster, logoped og fysioterapeut». Med andre ord: Bare fagfolk med ekspertise på avvik! Lærerne var ikke engang nevnt. Overfor mine studenter pleide jeg i mine forelesninger om Foucault på 1980- og 1990-tallet å spøke med at det ikke ville forundre meg om man snart også begynte å kartlegge evner, ferdigheter, kunnskaper og atferd til barna i barnehagen. Den voldsomme viljen til viten som preger skolen – der man vil vite stadig mer om hva elevene vet og kan – vil sakte, men sikkert også hjemsøke de aller minste. Også barn helt ned i 2–3-årsalderen vil om noen år blir innlemmet i dette vitensproduksjonsapparatet, pleide jeg å si. Det vakte munterhet og latter. Ingen trodde den gang at det kunne gå så galt. Mari Pettersvold og Solveig Østrem viser i sin bok Mestrer, mestrer ikke, at dette i dag for lengst er blitt en realitet.

Bokmelding av
Mestrer, mestrer ikke: jakten på det normale barnet