Kulturradikalismens tidlige begrepshistorie

Kulturradikalismens tidlige begrepshistorie

Av Haakon Flemmen

Desember 2012

Er «kulturradikalismen» en oppfinnelse fra etterkrigstiden? Og er det dermed meningsløst å bruke begrepet om forfattere i mellomkrigstiden? Haakon Flemmen avliver myter om det omstridte begrepet og viser at det var i bruk i Norge tidligere enn historikere har antatt.

«Det dypeste motiv for kulturradikalismen er – tror jeg – drømmen om det frie menneske.»1 Slik omtalte den norske forfatteren Sigurd Hoel kulturradikalismens kjerneidé i en artikkel fra 1955. Hoel beskrev en anti-kirkelig og antiborgerlig litterær bevegelse preget av rasjonalisme og fremskrittstro. Den hadde sine røtter i opplysningstiden – og sine glansperioder på slutten av 1800-tallet og i 1920-årene; den siste perioden med Freud og Marx som sine profeter.

Dette er i grove trekk blitt standardfortellingen om kulturradikalismen i norsk litteraturhistorie. Da er det kanskje ikke rart at Hoel har fått æren for å ha funnet opp begrepet. Idéhistorikeren Håvard Nilsen slår fast at det var i Hoels artikkel ordet «første gang ble brukt på norsk».2 Selv Leif Longum, kjent som en av de fremste forskerne på kulturradikalismen, undersøker ikke bruken av selve begrepet før femtitallet.3 Mange later til å ta for gitt at det dukker opp hos Hoel i 1955, og at hans genealogi dermed «forteller mest om hvilket selvbilde Hoel utstyrte seg med i ettertid».4 Det har ledet enkelte til å hevde at begrepet burde avskaffes.5

Problemet med denne kritikken, er at ordet slett ikke ble brukt for første gang av Sigurd Hoel i 1955. Det har nemlig lenge vært oversett at kulturradikalismen har en eldre norsk begrepshistorie.

Det finnes mange eksempler på at begrepet kulturradikalisme ble benyttet før femtitallet. I denne artikkelen vil jeg se nærmere på noen situasjoner hvor begrepet dukker opp i de foregående tiårene. Det er en liten oppdagelsesferd gjennom ganske forskjellige tekster, som til sammen tegner et bilde av hvordan begrepet ble forstått den gangen. Spørsmålet er om ordet i 1930- og 1940-årene hadde et lignende menings­innhold som det Hoel og litteraturhistorikerne opererer med senere. I så fall har begrepet en eldre og annerledes historie enn man har antatt. Da kan heller ikke Hoels artikkel sies å ha introdusert begrepet.

Gjennom tekststykkene vil vi følge begrepets vandring fra Sverige til Norge og se eksempler på at det brukes med både positivt og negativt fortegn. Vi vil også se at det brukes i en bestemt type situasjoner: Det dukker gjerne opp i diskusjoner om forholdet – eller spenningene – mellom den radikale kultureliten og arbeiderbevegelsen.

Standardfortellingen

I litteraturhistorien brukes begrepet «kulturradikalisme» om en radikal tradisjon fra slutten av 1800-tallet til etterkrigs­tiden. Slik Hoel også gjør i sin artikkel, skrives kulturradika­lismen gjerne tilbake til Georg Brandes og det litterære opprøret han inspirerte i 1870- og 1880-årene. Brandes og hans tilhengere sto for vitenskaps- og fremskritts­tro og var skarpe kritikere av kristendom og tradisjonell moral. Alt som sto i veien for individets frihet skulle overvinnes, en frihets­kamp som samtidig skulle føre med seg sosial rettferdighet. Dermed ble Brandes også oppfattet som sosialist og forkjemper for arbeiderbevegelsens sak. Like fullt sto han for et litterært opprør. Samfunnet skulle ikke omveltes ved først å forandre økonomi og sosiale forhold, men gjennom en ­bevissthetsendring.6

Ifølge gjengs litteraturhistorie ble denne radikalismen videreført i mellomkrigstiden.7 Intellektuelle radikalere, som i miljøet rundt organisasjonen Mot Dag, tok opp igjen kamp­sakene fra 1800-tallet. Forfattere som Sigurd Hoel, Helge Krog og Arnulf Øverland satte igjen rasjonalisme, natur­vitenskap og frihetsidealer opp mot det bestående.8 Men de var også inspirert av nye ideer. Psykoanalysen ble et middel for avsløring av borgerlig moral, slik marxismen avdekket den undertrykkende kapitalismen. Denne radikale intelligentsiaen sluttet seg til arbeiderbevegelsens kamp for sosialismen, men ville fortsatt gjøre sin innsats i bøkene og avisspaltene. Med sine spektakulære angrep på kristendom og tradisjonell kjønnsmoral, sto den i realiteten langt unna den norske arbeiderens mest presserende problemer.

Det er også blitt vanlig å tale om en tredje generasjon kulturradikalere. Agitasjonen for seksuell frigjøring fortsatte i etterkrigstiden, hevdes det med henvisning til Jens Bjørneboe og Agnar Mykle.9 Men diskusjonen i det følgende avgrenses til tiden før femtitallet.

Oppsummert kan vi si at kulturradikalismen tilskrives fire hovedtrekk: 1) Kritikk av kristendom, tradisjonell moral og småborgerlig kultur. 2) Et menneskesyn basert på fornuft og vitenskap. 3) Politisk radikalisme, som etter hvert blir marxistisk. 4) Tilslutning blant litterære intellektuelle, inspirert av idealer fra opplysningstiden og brandesianismen. Disse fire kjennetegnene ved kulturradikalismen finner vi både i Hoels artikkel og faglitteraturen. Men, som jeg vil vise i det følgende, gjør de seg også gjeldende i bruken av begrepet før 1955.

Hva betyr kulturradikal?

Når vi nå skrur klokken tilbake til århundreskiftet, må denne store fortellingen om kulturradikalismen legges til side. Den betydningen begrepet får, kommer til gradvis. Det kan derfor være nyttig å skissere en minimumsdefinisjon av hva begrepet kan antas å ha betydd da det var forholdsvis nytt.

Ordet «radikal» er avledet av latinske radix, som betyr rot. Siden sent på 1700-tallet har ordet vist til gjennomgripende politiske endringer i betydningen «å gå til roten eller opphavet».10 I 1800-tallets Skandinavia ble radikalisme forbundet med John Stuart Mills politiske filosofi, som ble oppfattet som sosialt og intellektuelt opprørsk.11 Radikalismen tidlig på 1900-tallet ble imidlertid tiltagende sosialistisk og marxistisk, etter hvert som disse strømningene fikk fotfeste i Skandinavia.

Også ordet «kultur» har endret betydning over tid. I 1800-tallets Skandinavia ble det, mer enn i dag, forstått i retning «kultivering av kunnskap» og da spesielt vitenskap. Derfor kunne «kultur» den gangen oppfattes som en direk­te kontrast til kristendom, skriver idéhistorikeren Crister Skoglund:

For oss, for hvem et sosialantropologisk kulturbegrep fremstår som nærmest selvsagt, virker [dette] kanskje kryptisk, ettersom vi som regel betrakter kristendommen som en del av kulturen. Slik ble imidlertid ikke kulturbegrepet på denne tiden anvendt: «Kultur» sto for det «samlede utbyttet» av «kultiveringen» av visse spesielle virksomheter, og blant disse var vitenskapen den i særklasse viktigste.12

I Tyskland var ordet Kultur dessuten nært forbundet med klassisk dannelse (Bildung) og med det sterke tyske dannelsesborgerskapet. I Skandinavia kunne man for eksempel snakke om «kulturkvinnen» for å betone enkelte kvinners sosiokulturelle bakgrunn.13 Disse observasjonene tilsier at ordet «kulturradikal» i utgangspunktet uttrykte både politisk holdning og sosial tilhørighet: Det var radikale grupper som satte kultur opp mot kristendom – og som tilhørte de dannede klasser. Dette er en minimumsdefinisjon, men som kan stemme bra med hvordan ordet til å begynne med ble brukt.

Det begynte i Sverige

I 1910 dukker begrepet «kultur-radikal» opp i en svensk bok. Dette er den eldste kjente teksten der det figurerer. Det er, av alle ting, en bok om kvinner og klær på 1800-tallet, skrevet av Else Kleen.14 Ifølge Crister Skoglund bruker Kleen ordet på en måte som tyder på at det var kjent for leserne. Og skal vi tro kunsthistorikeren Carl G. Laurins memoarer, hadde begrepet da vært i omløp mange år i forveien.

Laurin knytter nemlig begrepets oppkomst til en debatt i en studentforening i Uppsala i 1891. Temaet for debatten var «Står kristendom og kultur i strid med hverandre?»15 Den gangen forsto man altså dette i retning av en strid mellom kristendom og vitenskap. Det var de som i denne debatten hevdet at det nettopp var en slik motsetning. De ble betegnet som kulturradikale, ifølge Laurin. Har han rett, var det slik begrepet kom i bruk for første gang.

Skoglund påpeker at kulturradikalismen til å begynne med var forbundet med liberalistiske ideer. Det var også tilfellet da begrepet dukket opp i Norge, tilsynelatende som en importvare fra Sverige. I 1923 skrev Aftenpostens korrespondent i Stockholm en artikkel om splittelsen i Liberala samlingspartiet. Korrespondenten mente tilhengerne av alkoholforbudet hadde sparket ut de virkelig frisinnede kreftene i partiet, de «som representerer liberalismens kultur-radikale traditioner».16

Da svenske studentmiljøer ble radikaliserte på denne ­tiden, fikk begrepet ny aktualitet og utbredelse. Unge svensker på venstresiden kalte seg kulturradikalere, nå med Marx og ikke Mill som ledestjerne.17 Lederen i det svenske tidsskriftet Clarté erklærte at clartébevegelsen18 var «arvtagere til den gamle kulturradikalismen».19

I denne perioden pågår det både i svenske og norske student­miljøer hyppige diskusjoner om de radikale studentenes forhold til arbeiderbevegelsen. Det kom også til uttrykk da en krets av norske «studenter og unge akademikere» lanserte tidsskriftet Mot Dag i 1921:

Vi gaar ikke hen og trekker i arbeidskler for aa søke ydmygt kroppsarbeide. Vi blir hvor vi er. Vi søker aa samle den kunnskap, aa utvikle vaare aandsevner i den grad vaar begunstigede stilling tillater oss. Vi prøver aa øke den skare der som oss vil søke aa gjøre gammel urett god. Det er derfor vi starter dette blad. Om det vil vi samle oss for sammen med arbeiderne aa bygge opp et nyt og bedre samfund.20

Dette behovet for å skille mellom to radikale grupperinger, de intellektuelle og arbeiderne, kan forklare hvorfor begrepet kulturradikalisme ble nyttig. Da den norske utgaven av Clarté i sitt første nummer 1929 presenterte seg som «en radikal kulturell bevegelse»,21 var det denne oppdelingen det dreide seg om. Clarté ville samle «intellektuelle og andre som ikke finner noen naturlig plass i den faglige bevegelse», men som ville kjempe for arbeiderbevegelsens sak på sitt område: «Også i organisasjoner med rent kulturelle formål er det en opgave å trenge inn for å reise den sociale strid og for i tide å stille det valg som før eller siden er uundgåelig for alle.»22 Også i norske Clarté pågår det stadig diskusjoner om hvordan de intellektuelle skal bidra til kampen for sosialismen. Her konkluderes det slett ikke med «sjølproletarisering»: «Clartés oppgave er å kjempe for socialismen blant de intellektuelle. […] Denne kampen blir blant de intellektuelle en åndskamp, en kamp om livsanskuelse.»23

Disse diskusjonene, om forskjellen mellom radikale ­arbeidere og «intellektuelle» som driver «åndskamp», kan sees på som bakgrunnen for at begrepet fikk relevans i ­mellomkrigstiden.

Kulturradikalisme i trettiårene

Historikeren og arbeiderpartiideologen Edvard Bull (1881–1932) skriver i januar 1930 en avisartikkel om Zeth Höglunds verk om den svenske sosialdemokratiske kjempen Hjalmar Branting. Selv om Branting er hovedtemaet, går det meste av Bulls artikkel med til å diskutere nettopp kulturradikalismen. Her kommer det klart frem at begrepet betegner ­radikalere i et bestemt sosialt lag:

Höglund kommer stadig tilbake til ordet «kulturradikalisme» […]. Ved «kulturradikalisme» tenker Höglund først og fremst på den totale omvurderingen av de nedarvede religiøse, moralske, estetiske forestillinger og dogmer, som i de nordiske land foregikk i 1870- og 80-årene innenfor en del av bourgeoisiet og på grunnlag av nettop bourgeoisiets eget dannelsesinnhold.24

Her viser Branting øyensynlig til radikalismen etter Brandes og den kampen for bevissthetsendring den representerte. Bull viser også til kulturanalysens forhold til opplysnings­tiden:

Det er en bevegelse som utgjør en påfallende parallell til den franske «oplysningslitteratur»s radikale opløsning av den gamle adels nedarvede livsankuelse og et interessant vidnesbyrd om den indre selvopløsning i en samfundsklasse. […] [F]or de fleste «intellektuelle», helt frem til Verdenskrigen, gikk veien til sosialismen over kulturradikalismen.25

Allerede her har vi sett flere av kjennetegnene ved kulturradikalismebegrepet som vi er vant med i dag. Bull kommer også inn på norske forhold, riktignok i korte ordelag:

Vi har hatt ikke så få folk som har ført slike verdier inn hos oss – Oscar og Fernanda Nissen f. eks.; vi har i vår presse både i hovedstaden og i Bergen og Trondhjem, kanskje også andre steder, hatt – og har – f. eks. litteraturanmeldere, som er bærere av de fruktbareste litterære ideer.26

Måten Bull her omtaler begrepet på, kan tyde på at det frem til dette tidspunktet hadde vært lite utbredt i Norge. Kanskje var det på denne tiden begrepet fikk sitt gjennombrudd her til lands. For når den konservative forfatteren Ronald Fangen skriver om kulturradikalisme høsten samme år, er anførselstegnene borte og historien han beskriver er norsk.

De berømte 80-år i Norges kulturutvikling […] hadde motstykker i en rekke europeiske land, var politisk betinget av den franske revolusjon, den engelske liberalisme og kvinne­emancipasjonen, filosofisk av positivisme og darwinisme, litterært av den franske naturalisme og av Georg Brandes. Perioden var virkelig kultur-radikal og måtte være det i kraft av forholdene.27

I artikkelen, som tar for seg åndsfrihet i norsk historie, redegjør Fangen for kulturradikalismen på 1800-tallet på en måte som ligner den vi finner hos senere skribenter og litteraturhistorikere. Og dette skrev han altså 25 år før Sigurd Hoel forfattet sin artikkel i Politiken.

Fangen gjør et tydelig poeng av at kulturradikalismen i 1880-årene sto i kontrast til den sosialt orienterte arbeiderbevegelsen: «[A]rbeiderbevegelsen var ikke kommet i gang, radikalismen hadde med andre ord ikke særlig anledning til å være sosialt bestemt.»28 Og med brodd til de i samtiden som har fått sine avgjørende inntrykk fra denne tidens kulturelle kamp, understreker Fangen: «Det forholdt sig dengang slik at det var farlig å være radikal i kulturelle, moralske og religiøse spørsmål.»29

Den gangen risikerte man å komme på kant med offentligheten. Med Stortinget – som bevilget støtte til dikterne – og med universitetet. Men også med andre radikalere; for mange av dem som den gangen var politisk radikale var kulturelt konservative, skriver Fangen. Han opererer altså med et skille mellom politisk eller sosial radikalisme og kulturell radikalisme. Sistnevnte knytter han til meninger om kjønnsmoral, ekteskap, familie, religion og samfunnsmessige institusjoner.

Radikalernes ytringer på dette området vakte sterke reak­sjoner utover trettitallet. De radikale forfatternes arbeider ble fordømt som litterært «svineri» i offentligheten. Striden nådde nye høyder med bokhøsten 1931, som brakte med seg Sigurd Hoels En dag i oktober og Fredrik Ramms oppgjør med samtidslitteraturen i artikkelen «En skitten strøm flyter ut over landet».30 Konservative og kristne debattanter mente litteraturen fordervet nordmenns seksualmoral.

En av dem som agiterte høylytt mot den nye litteraturen, var teologen Karl Vold. Han pekte ut nettopp «kulturradikalismen» som hovedtrusselen mot kristen kulturarv og moral. I et foredrag på kirkemøtet i oktober 1934 holdt professoren et foredrag med temaet «Kristendommen og folkemoralen».31 Der pekte han på kulturradikalismen og marxismen som alvorlige farer:

I det hele har spesielt kulturradikalismen medført en dyp senkning av folkemoralen i store kretser av vårt folk på kjønnslivets område. Vi har også fått en litteratur som i stor utstrekning lider av seksualpsykose. [...] Det er således dessverre ingen tvil om at kjønnsmoralen i Norge er i sterk synken, og ansvaret for dette tilkommer i første rekke kulturradikalismen.32

Ifølge Vold hadde det utviklet seg en skarpere og skarpere kamp om det norske folks sjel. «Det området hvorpå den nye moral først og fremst fører sin kamp mot kristendommen er på kjønnsmoralens vidstrakte felt.»33

Vold drev reneste kampanjen mot kulturradikalismen. I et innlegg noen måneder senere anklaget han «de sociale kurser» i regi av Norske Kvinners Nasjonalråd for å være påvirket av abortforkjempere og «den moderne kjønnsmoral». «Det er til stor skade, at disse kurser slik er blitt gjenstand for marxisters og kulturradikales opmerksomhet og bevågenhet.»34 Samme år kritiserer han seksualundervisningen i skolen og de «som har drukket dypt av kulturradikalismens beger».35 Denne retorikken mot kulturradikalismen later til å ha vært etablert både i kirken og i politikken: Antagelig inngikk Volds utfall mot kulturradikalismen allerede i 1933 i valgkampmateriellet fra Høire.36 Og også Agder-biskop James Maroni snakker om «kulturradikal ­moralutglidning» i pressen.37

Striden om Arbeiderbladet

Ut over trettitallet bygget det seg opp en konflikt mellom lederne i arbeiderbevegelsen – fremfor noen Martin Tranmæl – og radikale student- og forfattermiljøer i Oslo. «Intel­lek­tuelle er i sin alminnelighet ingen naturlige forbundsfeller for en mann som Tranmæl med den revolusjonære proletars inngrodde skepsis overfor fremmede klasse­elementer»,38 skriver arbeiderpressemannen Axel Zachariassen.

Avstanden økte når de intellektuelle forsvarte sin rolle som «frie skribenter» med rett og plikt til å fremme sine synspunkter i den offentlige debatten – uten å innfinne seg med arbeiderbevegelsens vedtatte strategi. De forventet også å spille en lederrolle, uten å ha gått gradene partihierarkiet. Alt dette bidro til et anstrengt forhold til Tranmæl-leiren.

Et av utslagene av disse motsetningene kom i form av dragkampen om Arbeiderbladets kulturpolitiske linje. Avisen holdt de radikale forfatterne på avstand, og i redaksjonen var det stor skepsis til det moderne kunstsynet som rådet i hovedstadens radikale intellektuelle miljøer. Helge Krog, som nå hadde gått fra Arbeiderbladet til Dagbladet, mente arbeideravisens ledelse var «nærmest blind for den fundamentale, dypt organiske forbindelse som består mellem den politisk-økonomiske-kamp og all radikal eller revolusjonær utvikling på et hvilket som helst annet område».39 Krog og andre radikale forfattere mente de ble skviset ut av arbeiderpressen. Arbeiderbladet på sin side stemplet kritikken som «et lite ledd i den motbydelige skitne trafikk som overklassens salongradikalere under maske av å være sosialister driver».40

Konflikten nådde et høydepunkt da Arbeiderbladets Hjalmar Waage på avisens forside gikk til angrep på Helge Krog, andre «åndsradikale» og deres tyrannisering av kulturlivet.41 Etter en rekke hissige avisinnlegg fra begge sider, kulminerte striden i to heftige debatter i Oslo Arbeider­samfunn vinteren 1934.

Da Aftenposten skrev om denne konflikten, var det som en konflikt mellom Arbeiderbladets ledelse og «kultur­radi­kalerne»: «Det er oppstått en stor kulturkrise i Arbeider­­bladet. Det har gjæret lenge, der har hersket en ulmende misnøie med bladets kulturelle ledelse blant kulturradikalerne, både på det litterære og andre av kunstens områder.»42 I alle fall i den konservative Aftenposten var begrepet «kulturradikalere» nå en naturlig betegnelse på fløyen som sto i konflikt med ledelsen i Arbeiderbladet. Avisen viser til forfattere som Helge Krog, Arnulf Øverland og Sigurd Hoel.

Uenighetene begrenset seg ikke til forfatterne som ikke slapp til med tekstene sine i arbeideravisen. Det var også blusset opp en uenighet om moderne kunst. Dette skjedde etter at maleren og Arbeiderbladet-kritikeren Asbjørn Aamodt hadde lurt Høstutstillingens jury og fått antatt en sleivete parodi på et tendensmaleri. Kritikerne mente han burde «settes utenfor det arnested for kulturradikalisme som Arbeiderbladet burde være».43

Gjennom trettiårene var det flere slike uenigheter mellom Tranmæl og miljøet Aftenposten altså kaller «kulturradikalerne». (I arbeiderpressen henvises det til samme gruppe som «åndsradikale» og «salongradikale»).44 Spenningene ble blant annet forsterket av ulike syn på religionskritikk. Martin Tranmæl tok avstand fra Arnulf Øverlands angrep på kristendommen, som endte med blasfemisaken mot ham i 1933. Tranmæls kritikk vakte sterke reaksjoner fra Øverlands støttespillere, men harmonerte trolig godt med hvordan mange av Arbeiderpartiets velgere tenkte.

De radikale forfatternes begeistring for psykoanalysen var også en kime til splid. For dem ga Freuds arbeider ­vitenskapelige argumenter mot den konservative kjønnsmoralen. Miljøet ble også dypt påvirket av psykoanalytikeren og forskeren Wilhelm Reich, som skapte et voldsomt engasjement for avskaffelse av seksualundertrykkelse. Reich ga faglig tyngde til radikalernes visjon om det frie mennesket, ubundet av seksuell undertrykkelse.45 Men støtten til Reich og skandalepregede oppslag om andre psykoanalytikere med tvilsom praksis bidro også til å skape avstand til arbeider­bevegelsen. I det store oppgjøret om psykoanalysen, som endte med den norske autorisasjonsloven, sto radikale reichianere i konflikt med leger og psykologer tilhørende Arbeiderpartiet.46

I nazistisk agitasjon

I 1944 ble Karl Volds kampanje mot kulturradikalismen trukket frem igjen, i en artikkel av NS-eren Haldis Neegaard Østbye47. I artikkelen «Kulturradikalismen – kulturbolsjevismen» forsøker hun å vise at kulturradikalismen hadde fordervet det norske samfunnet før krigen, at demokratiet ikke hadde vært i stand til å stoppe den – og at den nå måtte bekjempes i form av sitt sovjetkommunistiske motstykke på verdensarenaen: kulturbolsjevismen.48 Her flettes altså den kjente beskrivelsen av kulturradikalismen inn i nazistisk propaganda. Østbye hevder kulturradikalernes sterke stilling før krigen var et tegn på demokratiets fallitt.

Og hvordan bekjempet for øvrig demokratiet kulturradikalismen? Gjorde det ikke den fremste talsmann for moraloppløsningen, hr. Karl Evang, til medisinaldirektør – til den øverste vokter av vårt folks sunnhet og helse? Gav det ikke gudsbespotteren Øverland med sin blasfemiske og fedrelands­løse lyrikk diktergasje? Og hva forelå til behandling i Stortinget 9. april 1940 annet enn forslag om ubegrenset adgang til fosterdrap, et forslag som under kulturradikalernes trykk med overveiende sannsynlighet ville ha gått igjennom [...]?49

Kulturradikalismen er ikke noe nytt, skriver Østbye. Det nye nå er at den har fått sitt verdensomspennende svar i kulturbolsjevismen.

Særlig med Darwins lære og naturvitenskapens store terreng­vinninger i forrige århundre og med liberalismens frigjøring av alle bundne krefter, også de onde, hadde den materialistiske tankegang uhyre fremgang og dannet den beste grobunn for den tyske jøde Karl Marx’ lære [...].50

Kulturradikalismens fremste representant i Norden var ifølge Østbye «den danske jøde Georg Brandes» og i Norge Hans Jæger, som gikk til storm på moralen, kristendommen og de bestående rettsbegreper. «Jæger og hans krets førte kamp for avskaffelse av ekteskapet og full seksuell frihet, slik som senere de marxistiske kulturradikalere.» Sistnevnte gruppe «sto som den dominerende ‘kultur-elite’ ved sammenbruddet i Norge i 1940».51

Det går altså en linje fra Høires valgkamp i 1933 – til Karls Volds angrep på kulturradikalismen gjennom tretti­årene – til nazistenes propaganda under krigen. Etter krigen blir begrepet imidlertid også brukt av kulturradikalernes forsvarere.

I en polemikk mot forfatteren Nic Stang sommeren 1947 okker Per Thomsen seg over «de kulturradikale», som lenge har behersket norsk litteratur. Med kulturradikale forfattere som Nic Stang er litteraturen blitt så amerikanisert at det nesten ikke går an å snakke om noen norsk litteratur, mener Thomsen.

Den paniske redsel som de kulturradikale og toneangivende representanter for vårt «lilleputtåndsliv» (jeg har vel ikke glemt å fortelle at ordet er Nic Stangs) nærer for Amerika er nedverdigende for Norge.52

Noen dager senere er Stang på pletten. «Er uttrykket kulturradikal et skjellsord, og er det bare knyttet til mellomkrigstiden?»53 spør han. «Kan Per Thomsen på noe tidspunkt i norsk litteraturs historie siden Wergeland peke på en periode, da det ikke var de kulturradikale som skapte det gode og brøt vei for det som skulle komme?»54 fortsetter Stang retorisk. Her kommer det frem at Stang forstår kulturradikalisme som en sammenhengende tråd i norsk litteratur. Og igjen ramses tre kulturradikalere opp: Hoel, Krog og Øverland.

Et stykke norsk idéhistorie

Kulturradikalismen ble et begrep i norsk offentlighet lenge før femtitallet. Allerede i trettiårene hadde det kjennetegnene som har gått igjen i senere litteratur- og idéhistorie: Brukerne av begrepet viste åpenbart til intellektuelle kritikere av kristendom og tradisjonell moral. Slik som da Edvard Bull og Ronald Fangen diskuterte begrepet i 1930, da Karl Vold og Høire utpekte kulturradikalismen som folke­moralens fiende – og i polemikken mot kulturradikalismen like før og under krigen. At den ble forbundet med et menneskesyn basert på fornuft og vitenskap, er tydelig helt fra begrepet kom i bruk i Sverige. Dette er også eksplisitt i de norske debattene, som når Fangen hevdet at den var betinget av «positivisme og darwinisme».55 Det er også på det rene at kulturradikalismen ble forbundet med det vi i dag kaller venstresiden i politikken. Det kommer frem fra Bulls diskusjon om kulturradikalismen og arbeiderbevegelsen til naziretorikken mot kulturradikalerne. Samtidig ble det stadig påpekt, blant annet hos Bull og Vold, at den hadde sin base i de dannede lag. I striden om Arbeiderbladets kulturdekning og i debatten mellom Per Thomsen og Nic Stang vises det spesielt til de radikale forfatterne, og navnene Hoel, Krog og Øverland er gjengangere.

Det er viktig å legge merke til at begrepet ofte brukes av uttalte motstandere av radikalismen.56 Karl Volds angrep på kulturradikalismen og Haldis Neegaard Østbyes retorikk om kulturbolsjevisme er eksempler på dette. Antagelig ville de ramme det radikale tankegodset, uten å skyve fra seg dem som opplevde å tilhøre arbeiderbevegelsen. Da kunne begrepet «kulturradikalisme» være nyttig. Slik sett kan bruken av begrepet forstås som et forsøk på å spille på og forsterke motsetningene mellom ulike radikale grupper.

Begrepet «kulturradikalisme» er altså blitt brukt med ulike konnotasjoner og i ulike kontekster i årenes løp. Det gjør begrepet verken irrelevant eller uinteressant. Tvert imot ­representerer det et lite stykke norsk idéhistorie.

Fotnoter og litteratur

Noter

1 Sigurd Hoel, «Modstand mod... Kulturradikalismens fremtids­problemer – i revisionens tegn» i Politiken, 15. mai, 1955.

2 Håvard Friis Nilsen, «Myten om kulturradikalismen», Prosa, nr. 6 (2011), 20. Lignende påstander fremsettes også i Håvard Friis Nilsen, «Vi har aldri vært kulturradikale. Georg Brandes og kulturradikalismen», Nytt Norsk Tidsskrift, nr. 3–4 (2004).

3 Longum vier ikke oppmerksomhet til selve begrepshistorien, men legger vekt på Hoels artikkel fra 1955. Se Leif Longum, Drømmen om det frie menneske: Norsk kulturradikalisme og mellomkrigstidens radikale trekløver: Hoel-Krog-Øverland (Oslo: Universitetsforlaget, 1986), 139.

4 Sigurd Tenningen, «Norsk radikalisme» i Morgenbladet, 4. november, 2011.

5 I sin biografi om Helge Krog konkluderer Helge Vold med at begrepet hører hjemme «på historiens skraphaug». Han slutter seg her til Nilsens kritikk av begrepet, der samme formulering forekommer. Helge Vold, Helge Krog: en biografi (Nesøya: Z-forlag, 2011), 395, Nilsen, «Vi har aldri vært kulturradikale», 428.

6 Som Brandes skriver: «Det er ikke saameget ydre Love, der behøve at forandres, om end ogsaa de, som det er den hele Samfundsbetragtning, som den yngre Slægt fra Grunden af maa omforme og oppløie, før en ny Litteratur kan skyde op.» Georg Brandes, Emigrantlitteraturen (København: Gyldendal, 1872), 28.

7 Et tydelig eksempel er Leif Longums ofte siterte verk om kulturradikalismen i mellomkrigstiden. Longum, Drømmen om det frie menneske, 21–66. Se også: Philip Houm, Norges litteratur: fra 1914 til 1950-årene (Oslo: Aschehoug, 1955), 30–32, 65, Kjølv Egeland og Tordis Ørjasæter, Norges litteraturhistorie, vol. 5 (J.W. Cappelens forlag, 1975), 47–54.

8 «Hoel-Krog-Øverland stod for den almene bevissthet som et sentralt begrep – norsk kulturradikalisme personifisert i en ubrytelig treenighet», skriver Philip Houm i 1955. Houm, Norges litteratur: fra 1914 til 1950-årene, 65.

9 Jan-Erik Ebbestad Hansen, Da Norge mistet dyden: Mykle-saken, ytringsfriheten og kampen om moralen (Oslo: Unipub, 2011), 247–250, Longum, Drømmen om det frie menneske, 239–242.

10 Ariel Hessayon og David Finnegan, Varieties of Seventeenth- And Early Eighteenth-Century English Radicalism in Context (Farnham 2011), 4–5. Se også Paul McLaughlin, Radicalism: A Philosophical Study (Basingstoke: Palgrave Macmillan, 2012).

11 I 1800-tallets Europa viste radikalisme gjerne til «radikal individua­lisme». Og på engelsk var det ofte en forkorting av «philo­sophic radical», som viste til Jeremy Bentham. John Stuart Mill ses på som en viderefører av denne tradisjonen. Carl Cavanagh Hodge, Encyclo­pedia of the Age of Imperialism, 1800–1914 (Westport, 2008), 583.

12 Leif Longum, «Psykoanalysen og kulturradikalismen: Freud og Reich i skandinavisk kulturkamp 1920–1940» i Kulturradikalismen: Det moderna genombrottets andra fas, red. av Bertil Nolin (Stockholm: Symposion, 1993), 116.

13 Se August Strindberg, Giftas. Äktenskapshistorier (Stockholm: Albert Bonniers förlag, 1913), 11.

14 Else Kleen, Kvinnor och kläder. En krönika om adertonhundratalet (Stockholm: Aktiebolaget Ljus, 1910).

15 Crister Skoglund, «Kulturradikalismen – arvet och förnyelsen» i Kulturradikalismen: Det moderna genombrottets andra fas, red. av Bertil Nolin (Stockholm: Symposion, 1993), 116.

16 «Hvorfor det liberale parti blev sprængt», i Aftenposten, 12. juni, 1923.

17 Skoglund, «Kulturradikalismen», 122.

18 Clarté var en internasjonal sosialistisk studentbevegelse som ble etablert i Frankrike etter første verdenskrig. Flere nasjonale grupper oppsto på 1920-tallet. Den norske seksjonen ble stiftet i 1925 og fungerte som frontorganisasjon for Mot Dag.

19 Den gamle kulturradikalismen hadde riktignok vært liberal; nå var den radikal. Skoglund, «Kulturradikalismen», 105.

20 «Programartikkel», Mot Dag 1, nr. 1 (1921).

21 «Leder», Clarté 1, nr. 1 (1929), 1.

22 Ibid.

23 Ibid.

24 Edvard Bull, «Historie og politikk» i Arbeiderbladet, 16. januar, 1939.

25 Ibid.

26 Ibid.

27 Ronald Fangen, «Åndsfrihet» i Tidens tegn, 22. september, 1930.

28 Ibid.

29 Ibid.

30 Fredrik Ramm, «En skitten strøm flyter utover landet» i Morgenbladet, 28. oktober, 1931.

31 «Professor Vold angriper tidens slappe moral», i Aftenposten, 24. oktober, 1934.

32 Foredraget er gjengitt i ibid.

33 Ibid.

34 Karl Vold, «Også ‘de sociale kurser’ forsøkes dratt inn i propagandaen for marxistisk og kulturradikal kjønnsmoral» i Aftenposten, 14. mars, 1935.

35 Karl Vold, «Her skal der sandelig visdom og takt til» i Aftenposten, 23. mai, 1935.

36 Vold tordnet mot kulturradikalismen i valgbrosjyren «Vern om religion og moral», som omtales i Halldis Neegård Østbye, «Kulturradikalismen – kulturbolsjevismen» i Aftenposten, 8. august, 1944.

37 På nyttårsaften 1934 oppsummerer Aftenposten det kristelige og kirkelige året ved å intervjue landets biskoper. De taler om en tilspisset strid mellom kristne og radikalere. Som Maroni formulerer det: «Der er også klarere skille mellom levende kristendom og moderne hedenskap, med derav følgende åndenes kamp og økende opposisjon mot kulturradikal moralutglidning, ikke minst fra ungdommens side.» «Utviklingen går mot en opgangstid for kristendommen i vårt folk», i Aftenposten, 31. desember, 1934.

38 Aksel Zachariassen, Martin Tranmæl (Oslo: Tiden, 1979), 203.

39 Helge Krog, «Fram forlag» i Dagbladet, 5. april, 1933.

40 Dette i en redaksjonell artikkel fra Arbeiderungdommen. Sitert i Longum, Drømmen om det frie menneske, 95.

41 Hjalmar Waage, «En visitt på parnasset» i Arbeiderbladet, 6. oktober, 1934.

42 «Kulturkrise i Arbeiderbladet», i Aftenposten, 21. november, 1934.

43 Ibid.

44 Se for eksempel «Salongradikalisme – eller aktiv deltakelse i arbeiderbevegelsen», i Arbeider-Avisen, 27. februar, 1937.

45 Longum, Drømmen om det frie menneske, 105.

46 Haakon Flemmen, Den skjulte makten. Ingjald Nissen og hans samfunnskritikk (Masteroppgave, Universitetet i Oslo, 2010), 50–56.

47 Østbye ble senere samme år leder for det nyopprettede Antikommunistisk Institutt (AKI) under Kulturdepartementet. (Norsk krigsleksikon, 459)

48 Dette var et propagandaord brukt av NS før og under krigen. Det viste til «hvordan norsk venstreradikalt litteratursyn og norsk sosialistisk litteratur var beslektet med og inspirert av litteratur og litteraturkritikk i Sovjetunionen og SUKP». Hans Fredrik Dahl, Guri Hjeltnes, Berit Nøkleby, Johan Ringdal, og Øystein Sørensen, Norsk krigsleksikon 1940–45 (Oslo: Cappelen, 1995), 237.

49 Østbye, «Kulturradikalismen».

50 Ibid.

51 Ibid.

52 Per Thomsen, «Det farligste for Nic Stang» i Verdens Gang, 9. juli, 1947.

53 Nic Stang, «Per Thomsen og kontorsjefen vil ‘det beste’» i Verdens Gang, 18. juli, 1947.

54 Ibid.

55 Fangen, «Åndsfrihet».

56 Flere av avisartiklene nevnt over er funnet via arkivsøk, og Aftenposten er en av få aviser som har digitaliserte utgaver fra før krigen. Når det her er mange eksempler på bruken av begrepet fra Aftenposten, betyr ikke det nødvendigis at det ble brukt i mindre grad i andre aviser.

Litteratur

Brandes, Georg. Emigrantlitteraturen. København: Gyldendal, 1872.

Bull, Edvard. «Historie og politikk». Arbeiderbladet, 16. januar 1939.

Dahl, Hans Fredrik, Guri Hjeltnes, Berit Nøkleby, Johan Ringdal og Øystein Sørensen. Norsk krigsleksikon 1940–45. Oslo: Cappelen, 1995.

Egeland, Kjølv og Tordis Ørjasæter. Norges litteraturhistorie. Bind 5: J.W. Cappelens forlag, 1975.

Fangen, Ronald. «Åndsfrihet». Tidens tegn, 22. september 1930.

Flemmen, Haakon. Den skjulte makten. Ingjald Nissen og hans samfunnskritikk: Masteroppgave, Universitetet i Oslo, 2010.

Hansen, Jan-Erik Ebbestad. Da Norge mistet dyden. Mykle-saken, ytringsfriheten og kampen om moralen. Oslo: Unipub, 2011.

Hessayon, Ariel og David Finnegan. Varieties of Seventeenth- And Early Eighteenth-Century English Radicalism in Context. Farnham 2011.

Hodge, Carl Cavanagh. Encyclopedia of the Age of Imperialism, 1800–1914. Westport, 2008.

Hoel, Sigurd. «Modstand mod... Kulturradikalismens fremtidsproblemer – i revisionens tegn». Politiken, 15. mai 1955.

Houm, Philip. Norges litteratur. Fra 1914 til 1950-årene. Oslo: Aschehoug, 1955.

«Hvorfor det liberale parti blev sprængt». Aftenposten, 12. juni 1923.

Kleen, Else. Kvinnor och kläder. En krönika om adertonhundratalet. Stockholm: Aktiebolaget Ljus, 1910.

Krog, Helge. «Fram forlag». Dagbladet, 5. april 1933.

«Kulturkrise i Arbeiderbladet». Aftenposten, 21. november 1934.

«Leder». Clarté 1, nr. 1 (1929): 1–2.

Longum, Leif. Drømmen om det frie menneske. Norsk kulturradikalisme og mellomkrigstidens radikale trekløver. Hoel-Krog-Øverland. Oslo: Universitetsforlaget, 1986.

———. «Psykoanalysen og kulturradikalismen: Freud og Reich i skandinavisk kulturkamp 1920–1940». I Kulturradikalismen: Det moderna genombrottets andra fas, redigert av Bertil Nolin. Stockholm: Symposion, 1993.

McLaughlin, Paul. Radicalism. A Philosophical Study. Basingstoke: Palgrave Macmillan, 2012.

Nilsen, Håvard Friis. «Vi har aldri vært kulturradikale. Georg Brandes og kulturradikalismen». Nytt Norsk Tidsskrift nr. 3–4 (2004): 422–430.

———. «Myten om kulturradikalismen». Prosa nr. 6 (2011): 18–25.

«Professor Vold angriper tidens slappe moral». Aftenposten, 24. oktober 1934.

«Programartikkel». Mot Dag 1, nr. 1 (1921).

Ramm, Fredrik. «En skitten strøm flyter utover landet». Morgenbladet, 28. oktober 1931.

«Salongradikalisme – eller aktiv deltakelse i arbeiderbevegelsen». 27. februar 1937.

Skoglund, Crister. «Kulturradikalismen – arvet och förnyelsen». I Kulturradikalismen: Det moderna genombrottets andra fas, redigert av Bertil Nolin. Stockholm: Symposion, 1993.

Stang, Nic. «Per Thomsen og kontorsjefen vil ‘det beste’». Verdens Gang, 18. juli 1947.

Strindberg, August. Giftas. Äktenskapshistorier. Stockholm: Albert Bonniers förlag, 1913.

Tenningen, Sigurd. «Norsk radikalisme». Morgenbladet, 4. november 2011.

Thomsen, Per. «Det farligste for Nic Stang». Verdens Gang, 9. juli 1947.

«Utviklingen går mot en opgangstid for kristendommen i vårt folk». Aftenposten, 31. desember 1934.

Vold, Helge. Helge Krog. En biografi. Nesøya: Z-forlag, 2011.

Vold, Karl. «Her skal der sandelig visdom og takt til». Aftenposten, 23. mai 1935.

———. «Også ‘de sociale kurser’ forsøkes dratt inn i propagandaen for marxistisk og kulturradikal kjønnsmoral». Aftenposten, 14. mars 1935.

Waage, Hjalmar. «En visitt på parnasset». Arbeiderbladet, 6. oktober 1934.

Zachariassen, Aksel. Martin Tranmæl. Oslo: Tiden, 1979.

Østbye, Halldis Neegård. «Kulturradikalismen – kulturbolsjevismen». Aftenposten, 8. august 1944.

Denne artikkelen sto på trykk i Arr 3-4/2012
Radikalisme
Les også: