Kulturhistorikeren Michael Wintroub har forsøkt å kartlegge tankesettet bak én av de private ekspedisjonene fra oppdagertidens første århundre. The Voyage of Thought handler om globaliseringens og modernitetens røtter, men fortalt med mikrohistorisk blikk for de spesifikke motivene og alle de hverdagslige og samtidig komplekse praktikalitetene som en sjøreise på 1500-tallet besto i.
Poetisk seilas
I 1529 la de to skipene kalt La Pensée («Tenkningen») og Le Sacre («Den hellige») ut fra kai i den franske byen Dieppe på Normandie-kysten. Målet var Ticou på vestkysten av Sumatra, en av de store øyene i dagens Indonesia. Ekspedisjonen var finansiert av Jean Ango, Dieppes store handelsmann som eide en flåte på over 60 skip og som tjente enorme summer på handel med krydder og stoffer fra Asia, tømmer fra Brasil, torsk fra Canadakysten (franske «Akadia»), samt en ikke ubetydelig piratvirksomhet på det rettsløse åpne havet. Wintroub kaller Ango for Dieppes maritime «kingpin» – narkotikabaron. Angos hjem bar i likhet med hans største skip navnet La Pensée: Det store, berømte tømmerhuset hans fungerte som en sentral for maritim informasjon og humanistisk kunnskap, et møtested for handelsmenn og sjøfolk, båtbyggere og kartografer, lærde og kunstnere. Jean Parmentier var en av Angos menn og ble kaptein for ekspedisjonen til Sumatra med båtene La Pensée og Le Sacre. Med seg hadde han broren Raoul, som var kaptein på den mindre Le Sacre, og «astronomen og kosmografen» Pierre Crignon, som altså var navigatøren på reisen, i tillegg til en besetning av ubestemt antall. Da skipene returnerte i 1530, hadde de verken fått med seg pepper, ingefær eller gull av betydning, mens begge Parmentier-brødrene og deler av mannskapet var døde. Crignon levde, og skipsloggen hans forteller om en mislykket ekspedisjon. Men den er samtidig rik kilde til informasjon om tenkemåtene, kunnskapene, praksisene og hendelsene om bord på de to franske skipene på langtur. Hva drev sjøfolkene med, disse «nye mennene» i Dieppe, som Wintroub kaller dem? Hvordan tenkte de? Hva slags kunnskaper var de i besittelse av, og hvordan brukte de dem? Hvordan forholdt de seg til havet og himmelen, til fartøyene, til hverandre, og ikke minst til de andre menneskene de møtte på fremmede kyster, i jakten etter krydder og gull i portugisernes kjølvann?
Måten Wintroub nærmer seg disse historiske spørsmålene på, er preget av en teoretisk inspirert fortolkning av de tekstene han bruker som kildemateriale. Selv presenterer han et globalhistorisk fokus på «entaglements» som en viktig inspirasjon, der religion, politikk, handel, kultur, klasse og klassifisering studeres som integrerte elementer i det praktiske prosjektet som ekspedisjonen til Sumatra var (s. 5). Det er heller ingen tvil om at aktør-nettverksteorien til Bruno Latour og John Law er med på å styre bruken av begreper som «inscription» og «translation» og målsettingen om å kartlegge de komplekse og dynamiske relasjonene mellom mennesker, natur, teknologi og ikke minst tekst som utspiller seg rundt seilasen. Tekstbegrepet er vidt, for også friser og 1500-tallsgrafitti, bilder og kart danner grunnlag for den måten Wintroub leser og fortolker ekspedisjonskonteksten på. Det er en lese- og fortolkningsmåte som har særlig blikk for metaforbruk i materialet, som virker tilbake på Wintroub selv. Han ser metaforiske sammenhenger overalt i det stoffet han behandler.
Crignons skipslogg er Wintroubs viktigste tekstlige kilde til Sumatra-ekspedisjonen. I tillegg til dikt. For Jean Parmentier og Pierre Crignon var ikke bare erfarne havseilere, navigatører og handelsmenn. De var også begge anerkjente poeter, som åpenbart var fortrolige med et bredt spekter av klassiske kilder. At kaptein Parmentier både oversatte romerske historikere fra latin og skrev egne dikt mens han var ute på store havekspedisjoner, kan kanskje framstå som en kuriositet. Men i Wintroubs jakt på forståelsesrammene for ekspedisjonen blir diktene viktige, ikke minst fordi de var så gjennomsyret av referanser til havet og navigasjonskunst. Parmentier og Crignon var begge blant dem som hvert år på Marias himmelfartsdag 15. august fikk framføre sin poesi i St. Jacques-kirken i Dieppe, der tilhørerne samtidig kunne studere fremmede folkeslag i «Frise de sauvages» som ble laget til kirkens eget «skip» rundt 1525, antagelig for å demonstrere den militant teologiske begrunnelsen for europeisk ekspansjonistisk makt (s. 52). Sjømennenes diktning uttrykker en lignende overbevisning om kristendommens siviliserende rolle og åndelige funksjon i verden, med de oversjøiske ekspedisjonene som redskap. I Parmentiers dikt «Den store ruten til den sanne frelsens havn» er skipet blitt et bilde på menneskeheten, som mistet retningen, men må gjenfinne sin rette kurs mot frelsen. Navigasjonskunsten blir integrert i en teologisk metaforikk som ifølge Wintroub viser at reisene ikke bare handlet om å konkurrere med portugiserne på østlige breddegrader, om å søke rikdom og ære, på egne, byens eller nasjonens vegne. Ekspedisjonene seilte under en høyere himmel, de var også åndelige reiser (s. 63). Språk, symboler og metaforer spilte i det hele tatt en essensiell rolle i sjøfolkenes virkelighetsbilde og selvforståelse, skal vi tro Wintroub. De skulle sette Guds ord ut i verden. Og samtidig skulle de lese Guds ord i verden – og omsette disse til verdier, og til kunnskap. Men hva slags kunnskap?
Historien gjennom begreper
Wintroubs bok er en analyse av den mislykkede Sumatra-ekspedisjonen, som også pretenderer å være en vitenskaps- eller kunnskapshistorie. Den vil «trace the specifically early modern resonance of ideas and practices that have come to be so important to our present-day understanding of science and its history» (s. 5). Det handler om å identifisere gjenkjennbare vitenskapelige ideer og kunnskapspraksiser der vi kanskje ikke ville forvente å finne dem – på et skip på vei til Sumatra tidlig på 1500-tallet. Derfor følger boken ikke en konvensjonell narrativ struktur (som man kanskje ville forvente av en historisk studie av en 1500-tallsekspedisjon). Her er det verken kronologi eller geografi, men et knippe ord som får styre analysene og fortellingen. Hvert kapittel tar utgangspunkt i et begrep med et rikt semantisk forrådskammer, som deretter brukes til å løfte fram og fortolke ulike aspekter ved ekspedisjonens kunnskapskontekst. Termene «informasjon», «ekspertise», «oversettelse», «skala», «tillit» og «replikasjon» tilhører alle 1500-tallets vokabular, men de pekte ennå i mange semantiske retninger som Wintroub kan bruke til å utforske Parmentiers og Crignons livsverdener, deres praktiske og intellektuelle horisonter. Dette grepet gjør boken litt kronglete å lese, og fortolkningene de resulterer i framstår innimellom i overkant fantasifulle. Men samtidig er det et grep som løfter fram mange interessante, overraskende og morsomme koplinger, som gjør at jeg som leser kan oppleve å komme nærmere denne fremmede verden og forstå mer av hva den lange sjøreisen fra Dieppe til Sumatra og tilbake i 1529–30 kanskje handlet om.
«Informasjon» er Wintroubs inngang til sirkulasjonen av maritime kunnskaper i Dieppe, han viser hvilken status ulike typer av kunnskap og kunnskapsinstrumenter hadde; fra kostbare astrolabier (instrumenter som ble brukt til å bestemme himmellegemers plassering) og portugisiske kart som ble kjøpt, stjålet og kopiert, over enkelterfaringer av vinder og strømmer og avstander som ble registrert i logger og på kart og i sjømennenes kropper, til den informasjonen om sjøreiser, eksotiske folkeslag og misjonsplikten som blant annet kunne leses på veggene i St. Jacques-kirken. Kunnskapskonteksten utforskes videre i kapitlet om «ekspertise», som viser hvor vanskelig det var for praktiske vitensfelt som naturhistorie, medisin og matematikk å oppnå anerkjennelse i den tidligmoderne lærde verden. Dette var erfaringsdisipliner, ikke scientia. Defor måtte det settes retoriske og dikteriske ressurser inn i forsøkene på legitimering: Mens Parmentier diktet om «Verdenskart til menneskelig frelse» tok Crignon sin diktning i bruk for å demonstrere særlig den anvendte matematikkens og astronomiens kommersielle, politiske og ikke minst eskatologiske potensialer. Riktig bruk av astrolabiet kunne etablere kunnskap til universell og sikker bruk (scientia) og kunne altså bringe franske skuter og menneskeheten som helhet sikkert til den rette havn. Med poetiske og retoriske virkemidler viste Parmentier og Crignon fram de erfaringsbaserte kunnskapenes universelle betydning, samtidig som de bygde opp sin egen sosiale status som troverdige eksperter og autoriteter, ikke bare i det landbaserte samfunnet, men også i det som eksisterte til havs, om bord på skutene.
Parmentier og Crignons viktigste egenskap, ifølge Wintroub, var deres evne til «translation», altså oversettelse, forstått i vid betydning (og i henhold til etymologien, å føre over). Ikke bare kunne de føre skip rundt Kapp det gode håp, beregne skipets geografiske plassering oversatt til tall og punkter på kart, men de kunne også føre romerske historie over i fransk språkdrakt, de behersket metaforiske overføringer av sine maritime aktiviteter og de evnet å oversette besetningens sult, kjedsomhet og frykt til et større teologisk skjema, slik det kommer til uttrykk i Crignons loggbok. Loggboken forteller blant annet om det som må ha vært ganske spektakulære disseksjoner om bord på La Pensée, av to av besetningens avdøde, i alles nærvær. Med disse disseksjonene søkte Parmentier å overføre sin autoritet som kaptein på de avdødes kropper, argumenterer Wintroub (s. 116-117). Nettopp forsøkene på å trekke forbindelser mellom disseksjon, anatomi og kartografi, ved å peke på produksjonen av hjerteformede verdenskart i Sumatra-ekspedisjonens samtid, er et eksempel på hvor lekende, drøye og ikke helt overbevisende Wintroubs fortolkninger kan fortone seg. Likevel er det lett å følge Wintroubs argumenter når han i neste kapittel, om «Skala», hevder at alle disse ulike typene av «oversettelser» i stor grad handlet om å kunne bruke skalaer (fra trapp, stige på latin): om å oppskalere, fra det lille til det store, fra det partikulære til det universelle, eller om å kalibrere, det vil si å finne felles målestokker for å kunne sette de enkelte ulike tingene, ordene, erfaringene, observasjonene og verdiene i sammenheng, på samme stige. Skalering var helt essensielt for en lang rekke vitensfelt og praksiser (ikke minst de som var knyttet til sjøfart) på 1500-tallet: Grammatikk og anatomi så vel som alle de praktiske matematiske praksisene knyttet til landmåling, kartografi, navigasjon, instrumentlaging og ikke minst handelsvirksomhet, var basert på standardisering, målestokker og skalering. Hvis Parmentier og Crignon var gode ekspedisjonsledere, så var det nettopp fordi de behersket skalaer.
I mellommenneskelige forhold, var imidlertid også tillit og troverdighet helt avgjørende størrelser. Dette gjaldt for organiseringen og finanseringen av reisen i Dieppe, for det lille samfunnet om bord på skipene, men også for møtene med fremmede på ferden. På den ene siden er tillit en følelse, eller en verdi. På den andre siden er tillit også en observerbar kvalitet, som kan måles og kalibreres gjennom representasjoner og tegn, påpeker Wintroub (s. 156). Parmentier var en som oppnådde tillit fra finansmannen Ango gjennom anerkjennelsen i det provinsielle miljøet av diktere, humanister og handelsmenn. Men tillit kunne også kanalisere og opprettholdes gjennom kunnskap om tall, vekt og mål i det tidligmoderne Europa. Kvantifiseringen av tillit kom til uttrykk i ulike typer av forsikrings- og kredittpraksiser som skjøt fart også i Frankrike på 1500-tallet (kreditt/crédit kommer av credere, som på latin betyr å ha tillit eller tiltro). Potensialet for at tilliten ikke ble innfridd, graden av usikkerhet og risiko ved ekspedisjoner og transaksjoner, ble en del av den økonomiske spekulasjonen rundt de private handelsekspedisjonene.
Tillitslogikkene om bord på skipene var ikke mindre komplekse. Mannskapet investerte tross alt sine liv i reisen. De måtte ha tillit til Crignons navigasjonskunnskaper og disse kunnskapenes evne til å realisere en slags likevekt i kampen mellom skipene og den farefulle verden de navigerte i. Mens navigasjonen til sjøs gikk noenlunde bra, var det verre med det som tross alt var målet med hele Parmentier-ekspedisjonen; handelen med de innfødte på østlige breddegrader. Her fungerte både oversettelses- og skaleringsforsøk i møte med fremmede språk, ekspertise, verdisettinger og måleenheter, samt forsøk på å skape og opprettholde balanserte tillitsforhold, dårligere. Crignons logg forteller om utveksling av høflighetsfraser og garantier, og om forhandlinger om gisler og hvem fra hver side som kunne måles med hverandre når det gjaldt sikkerhet av kjøtt og blod. Det endte med drap av gisler både på Parmentiers og de innfødtes side og ingen handel. Den autoriteten kaptein Jean Parmentier måtte ha hatt igjen over sitt mannskap etter dette, og navet som holdt ekspedisjonen sammen, gikk fullstendig i oppløsning da både Jean og broren Raoul døde av tyfoidfeber. Ifølge Crignons skipslogg ble mannskapet da enige om at det ikke var annet å gjøre, enn å komme seg raskest mulig hjem til Dieppe. Der hjemme oppga Ango og andre franske handelsmenn drømmen om å ta over portugisernes handelsruter i øst, til fordel for Guinea, Brasil og nordamerikanske kyster. Ango selv slo seg stadig mer på en lukrativ piratvirksomhet.
Reisens etterliv
Det er mye å lære av Wintroubs bok; om navigasjon og handel, om språk, diktning og teologi, og ikke minst om forholdet mellom kunnskapspraksiser og sosiale hierarkier og relasjoner både på skipene selv og i miljøene rundt de private ekspedisjonene på 1500-tallet. Men den virkelige godbiten kommer helt til slutt, i kapitlet om «replikasjon». For her forfølger Wintroub etterlivet til den mislykkede reisen; hvordan den ble framstilt og fortalt på ulike måter til ulike formål. Navigatør og loggbokfører Crignon publiserte den første beskrivelsen som et klageskrift over en mislykket reise i 1531, der han også innlemmet en samling av Parmentiers dikt, før en anonym heroisert framstilling av den franske ekspedisjon som tok opp konkurransen med portugiserne fikk plass i Ramusios berømte samling av reisebeskrivelser fra 1556. I denne perioden dukket også Parmentiers navn på ulike kart over reiseruten til Sumatra, og dessuten på kart over Nord-Amerika og Nordvest-passasjen, merkelig nok. Ifølge Wintroub kan dette forklares med at Parmentiers navn nærmest fungerte som en generell referanse til franske ekspedisjonsambisjoner. Deretter blir Parmentiers navn glemt, før fortellingen om Sumatra-ekspedisjonen dukket opp igjen på 1800-tallet, da historikeren og politikeren Louis Estancelin fra Normandie utga Crignons reiselogg i 1832. Ekspedisjonen ble da presentert som en «monument» over Dieppes ærerike historie. Reiseloggen ble gjenutgitt i ulike utgaver, kommentert og brukt av de mest fremtredende franske historikerne på 1800-tallet. Disse skrev Parmentier-ekspedisjonen inn i en nasjonalistisk fortelling om Frankrike som kolonial stormakt. Den ble et historisk symbol på Frankrikes identitet som ekspansjonistisk sjømakt og koloniherre, i en tid da historiefaget i stor grad tjente den imperialistiske nasjonens interesser.
Slik viser Wintroub hvordan studien av en fatal sjøekspedisjon på 1500-tallet kan rulle ut ulike historier om oss selv. Ekspedisjonen setter oss på sporet av kunnskapspraksiser, -teknologier og -prosedyrer som skulle få store og vidtrekkende konsekvenser, også for vår måte å forholde oss til verden og hverandre på. Kunnskap handler fremdeles i bunn og grunn om å kunne stabilisere og disiplinere det partikulære, om å omsette og oppskalere enkelterfaringer til mer kontrollerbare og generelle definisjoner, algoritmer, oppskrifter og standarder. Samtidig viser Wintroub altså hvordan de notatene, historiene og fortellingene om ekspedisjonen som har bragt den til oss, også har vært gjennom en særegne oversettelses- og oppskaleringsprosesser, der de har tjent stadig større politiske og ideologiske agendaer og prosjekter. Om begrepsbruken til Wintroub skal holde vann, må vi kunne si at også arbeidet hans er et flott stykke oversettelses- og skaleringsarbeid.
