Da jeg for et par år siden fikk den tvilsomme ære å havne på Dagbladets forside fordi jeg foreslo å la straffedømte få lov til å velge pisking framfor fengsel, skapte det ramaskrik i ulike kretser. Folk med så ulik bakgrunn som Amnesty Internationals Jan Egeland, FrPs Per Sandberg og justisminister Knut Storberget var alle forskrekket og forferdet og stilte til debatt med meg i radio og TV. Dessuten strømmet meldingene inn: «Din totalitære kommunistiske klovn», var det en som skrev. «Du skulle vært pisket på blanke ræva til vettet kom på plass i skallen din», hevdet en annen. En tredje var noe mer utførlig: «Du er nok muslim ja ... du ser ut som en av disse tullingene fra middelalderen som har tenkt å ødelegge vesten og drepe alle vantro ... Hvorfor drar du ikke til Iran eller Saudiariaba og nyter livet der, ... hva i helvete gjør du i mitt land for ... FUCK off med deg din jævla forræder!». En fjerde var inne på noe av det samme: «Hva i helvete blir det neste du foreslår ... heng homofile, stein utro til døde, kapp av hender på tyver og halshugg andre forbrytere ... er du muslim eller er du bare en tulling av en kulturforræder som UIO og andre læresteder er fulle av nå ...?». Det var som man skjønner ikke noe å si på temperaturen i reaksjonene.

Kriminolog og tidligere politibetjent i Baltimore City Peter Moskos har nylig utgitt boken In defense of flogging, der han foreslår valgfri pisking som straff – og med mange av de samme argumentene som jeg selv anga. Moskos vil la dømte få velge pisking fordi han vil redusere straffens grusomhet. Visst er pisking grusomt. Men det er fengselsstraff også. Det er i grunnen svært lite som er verre enn å sitte flere år i fengsel, hevder han. Smertemessig sett kan det neppe være tvil om at det er verre å sitte fem år i fengsel enn å få 10 piskeslag over baken. Med to piskeslag i minuttet, får man erstattet et helt års fengselslidelse med ett minutts piskelidelse. De fleste av oss ville vel overfor et slikt valg velge pisk framfor fengsel, hevder Moskos. Og hvis man skulle mene at lovbryteren med 10 piskeslag slipper for lett unna, så burde man stoppe opp og reflektere over at «det ville være ironisk (ja, i grunnen ganske urovekkende) hvis fengsler skal beholdes som de er, nettopp på grunn av deres uovertrufne grusomhet». Når det gjelder selve gjennomføringen av piskingen, så foreslår Moskos at en lege først bør undersøke om den dømte er fysisk sterk nok til å tåle piskeslagene; de bør rettes mot baken, og ryggen bør tildekkes slik at vitale organer ikke blir skadet; piskingen bør ikke foregå ute i offentlighet, men bør være åpen for publikum (med begrenset adgang), framfor alt bør offeret og begge parters pårørende kunne være til stede og bivåne seansen.

Utgangspunktet for Moskos er at fengslet ikke virker og aldri har gjort det. Det vil si: Det virker nok i den forstand at det påfører fangene store smerter; dessuten holder det fangene unna å begå nye forbrytelser utenfor fengslet så lenge de sitter inne. Men fengsel er ikke særlig egnet verken til å avskrekke allmuen fra å begå forbrytelser (allmenn­prevensjon) eller til å forbedre de dømte (individualprevensjon). Som Nils Christie her hjemme har påpekt i alle år, viser Moskos at det ikke er noen sammenheng mellom fangetall og krimi­nalitetsnivå (for eksempel drap). At økt fengsling ikke innvirker nevneverdig på narkotikaforbrytelser, for eksempel, – den lovbruddstypen som flest sitter inne for (i USA om lag 40 %) – kan følge Moskos ganske enkelt forklares med at drug dealing er etterspørseldrevet: Setter du 1000 drugdealere i fengsel, så vil de bli erstattet av 1000 nye, så lenge det finnes et marked for slik handel. Fengsel løser her ikke noe problem. Hva forbedring angår, påpeker Moskos at fengsel alltid har vært en fiasko, og er det fremdeles. Moskos trekker her opp den historiske bakgrunnen for at fengsel har kunnet bli allmenn avstraffelsesform, og framhever med rette særlig forestillingen om at fengslet skulle forbedre fangen. Pisking og andre kroppslige avstraffelser hadde før vært vanlig, men fra slutten av 1700-tallet fikk man troen på at soning i ensomhet i celle var tingen. Riktignok måtte man ty til pisken inne i fengslet, framfor alt i anstalter der fangene arbeidet sammen i taushet om dagen. Men da var det som disiplinærstraff (i Norge ble pisking avskaffet ved lov i 1933). Fengslets forbedringsambisjoner var og er imidlertid mislykket. Når fangen kommer ut av fengsel, så er det som en merket mann eller kvinne, med minimum av sjanser til å få en anstendig jobb (de fleste mister også stemmeretten). Mer enn to tredjedel av dem havner da også i fengsel igjen innen tre år. Ja, ifølge Moskos har lovbrytere som løs­lates fra fengselsstraff større sannsynlighet for å begå en forbrytelse enn andre lignende lovbrytere som ikke har vært i fengsel. Fengsler er og har alltid vært de rene forbryterskoler. I tillegg kommer den åpenbare rasismen: Det er prosentvis noe færre svarte enn hvite som bruker narkotika, men de har mellom fire og ti ganger større sannsynlighet for å bli dømt for narkotikabesittelse. Over halvparten av alle svarte som ikke har high school vil havne i fengsel. Pisking, som det var så vanlig at hvite slaveeiere benyttet på svarte, ville være en særlig talende straffeform, som kunne synliggjøre denne urettferdigheten ved rettssystemet, hevder han.

Når det gjelder fengselsomfang og fengselsforhold står det atskillig verre til i USA enn hos oss, naturligvis. Som Moskos gjør oppmerksom på, sitter det i dag ca. 2,3 millioner mennesker i fengsel i USA. Det er omlag 1 % av befolkningen (for fremmedfryktende norskinger må det være særlig interessant at innvandrere i USA ligger prosentvis lavere på ­kriminalstatistikken enn innfødte amerikanere). Det er langt mer enn Stalin klarte å innesperre i sine Gulag-leire. I offisiell statistikk over antall fanger per 100 000 innbyggere, troner USA suverent øverst med 748, Russland er nummer to med 598. Norge er med sine 71 en idyll i sammenligning. Fengselsforvaltning er en av USAs største industrivirksomheter. Fengselskostnadene i USA er på mellom 60 og 78 milliarder dollar, og fengselsbetjentenes fagforening driver aktiv lobby­virksomhet for å sette inn flere fanger på lengre dommer. Det går mer penger til fengsling enn til høyere utdanning. New York State bruker mer enn
$200 000 per år på å fengsle og «behandle» ett barn. 90 % av dem blir arrestert igjen før de er 21, de siste ti prosentene har man lite oversikt over. De aller fleste som tiltales for en forbrytelse, aksepterer å erklære seg skyldig uten å føre saken for retten for å få mildere straff, og flere av de som ikke gjør det, blir sittende lenger i varetekt enn maksimums­straffen de er anklaget for. Selve sonin­gen er utvilsomt også hardere enn hos oss. Mange soner i kjempefengsler (Rikers Island tar 18 000 fanger), der en av 20 fanger blir utsatt for seksuelle overgrep (onani er forbudt), og der det gjelder å bestikke de mektigste fangene i fengslet for å unngå å bli banket opp eller voldtatt. I enkelte ungdomsfengsler forteller over 30 % av fangene at de har blitt voldtatt, hovedsakelig av betjenter. Over halvparten av fangebefolkningen i USA har psykiske problemer. «Anybody who can stay sane in prison must be crazy», som Mokos paradoksalt formulerer det. Som man skjønner: USAs fengselssystem er det rene mareritt.

Mokos er naturligvis klar over at heller ikke pisken vil forbedre de dømte, men det ville i det minste gi dem en mulighet til å endre livsstil i stedet for å råtne i fengsel. Den siste amerikanske staten som avskaffet pisken gjorde det i 1972 (Delaware), og siste gang man brukte pisk som straff i USA var i 1952. Moskos mener det nå er på tide å ta den fram igjen. Pisking er ærlig, billig og lett å forstå. Ved å sette folk i fengsel gjemmer man bort straffesmerten: De færreste vet egentlig hva som foregår bak slike murer. Med pisken er det anner­ledes, dens smerter er det lettere å forestille seg. Noen dømte «fortjener» ifølge Moskos ikke å få tilbud om pisking, nemlig de som er farlige og ukontroller­bare – han angir pedofile, psyko­patiske mordere og terrorister. Disse må man sperre inn fordi de er farlige. Hvor mange dette er, vet han ikke, men han mener at det i alle fall er nærmere Japans 60 fanger per 100 000 enn USAs om lag 750. Ser vi på erfaringer med forvaringsordningen i vårt eget land, så kunne Moskos trolig satt ned tallet til langt under én.

Man kan lett merke at Moskos kommer fra en amerikansk kultur med noe andre normer enn dem som er dominerende hos oss. Han har for eksempel ikke problemer med å innrømme at hevn er og bør være en vesentlig grunn til at vi straffer. Han vil således beholde «a balance of justice»; lovbrytere må straffes for å tilfredsstille vårt behov for rettferdighet. Ifølge Moskos er det bedre å innrømme at vi straffer på grunn av hevn enn å late som om at det er for å bekjempe kriminalitet. Han er heller ikke fremmed for å benytte kroppslig avstraffelser i barneoppdragelsen, i det hele tatt mener han at påføring av fysiske smerter kan være på sin plass: Som politi måtte han sette seg i respekt ved å vise at han kunne ta igjen, hevder han, «police officers have to adopt a ’hit him back’ mentality». Moskos synes derfor at det kunne ha vært best å ordne opp konflikter på stedet med litt hardhendt politibehandling. At god gammeldags juling er en god ting benyttes derfor om et slags tilleggsargument for pisking.

En slik bruk av «tøff» barneoppdragelse og «tøff» politiatferd vil (heldigvis) neppe få gjennomslag hos oss. På den annen side har alle hans øvrige prinsipielle argumenter for å la fanger få velge pisking framfor fengsel også gyldighet for oss. Selv om det nok ikke er så ille å sone hos oss som i USA, er det ille nok til at det skal så mange ukene i fengsel til før de utholdte smertene samlet ville være på nivå med et piskeslag. Dessuten har vi her hjemme den tilleggs­problematikken at vi har gitt fengselsmyndighetene uakseptabel makt over forvaltningen av straffesmertene: Personer med samme dommer kan få radikalt ulike soningsformer avhengig av fengselsmyndighetens individuelle vurdering av fangenes personlighet. Et gitt antall piskeslag, i stedet for fengsel, ville her faktisk gi de straffedømte større rettssikkerhet fordi det da ville herske likhet for loven.