Skoleløse liv

Foto: Devon Rockola, Pexels

Skoleløse liv

Av Espen Schaanning

Mai 2020

Learning is Natural, School is Optional. The North Star approach to offering teens a head start on life

Learning is Natural, School is Optional. The North Star approach to offering teens a head start on life

Kenneth Danford

Golden Door Press
Sunderland Massachusetts, 2019

Mange unge som «mislykkes» på skolen, blomstrer når tvangen er borte.

Da jeg vokste opp, var det en selvsagt ting at alle barn gikk på skolen. Jeg syntes riktignok at skolen var gudsjammerlig kjedelig, og mange av skoletimene var preget av angst og utrygghet. Men dette var noe jeg trodde jeg måtte finne meg i. Sånn var det bare. Når jeg i dag leser dagboken jeg skrev da jeg var 13 år, blir jeg trist til sinns. For meg var skoleårene på barne- og ungdomstrinnet en forferdelig tid. Tiden på gymnaset sitter friskere i minnet. Men slik jeg husker den, var den var minst like ille. Å bli «hørt», å måtte vise seg aktiv i timen, å bli utsatt for prøver, tentamener og eksamener, å frykte dårlige karakterer, å måtte gjøre lekser – det var en pest og en plage alt sammen. Lyspunktet var klassekameratene og alt vi fant på. Og jentene. Så langt tilbake jeg kan huske, var jeg alltid og til enhver tid forelsket i (minst) en jente i klassen. Dermed hadde det alltid en viss mening å gå på skolen. Det var der alle andre var, og det var der «hun» var. Jeg ønsket ikke å være (noe) for meg selv. Å tenke bort skolen, kom aldri på tale. Skolen hørte med til barne- og ungdomslivet.

Da jeg selv fikk barn, tenkte jeg likedan. Jeg var da for lengst blitt svært kritisk til skolen, men jeg kom aldri på den tanke å ta barna ut av skolen. Vi vurderte å sende dem til Steinerskolen, men slo det fra oss, ikke først og fremst på grunn av den esoteriske steinerfilosofien, men fordi vi ville at barna skulle gå på skolen i nærmiljøet. Skolen, lekekameratene i nabolaget og de ulike fritidsaktiviteter – det var sosiale arenaer der de samme barna møtte hverandre og dermed knyttet vennskapsbånd. Vi ville ikke bryte opp dette sosiale livet ved å ta barna ut av skolen. Det nærmeste jeg kom var et tankeeksperiment: Et av våre barn som gikk på ungdomsskolen fortalte at de fleste timene var kjedelige og totalt bortkastet og at han brukte timene til å spille spill, dagdrømme eller finne på andre ting (ulikt meg var han blant dem som fikk gode karakterer med minimal innsats). Så en dag spurte jeg ham: Hvis du kunne slippe å gå på skolen hver dag, ville du da heller ha foretrukket å være hjemme? Hans svar var kontant og (for meg) overraskende: «Nei, aldri i verden om jeg vil. Det er jo på skolen de kule folka er, det er der ting skjer!»

Ulike skolekritikere har ment at det går an å få i pose og sekk. At det går an å skape oppvekstsvilkår der barnas nysgjerrighet og interesser blir ivaretatt samtidig som modning, vekst og det sosiale fremmes. Men skolesystemet er så befestet i våre sinn at det vanskelig lar seg endre. Det var en bitter lærdom for pedagogen John Holt og andre skolekritikere på 1970-tallet. Holts svar på dette ble til slutt den mest radikale: Han stilte seg i spissen for hjemmeundervisningsbevegelsen (home schooling), der foreldre tok barna ut av skolen og underviste dem hjemme. Poenget var ikke at læreplaner, kompetansemål, tester og eksamener skulle flytte inn i hjemmet, og at foreldrene skulle bli lærere, men at barna selv skulle få makt over sin egen læring. De måtte selv få bestemme hva de ville lære, når og hvordan – naturligvis innenfor de rammer som (del)staten bestemte. Ofte snakker man derfor heller om «unschooling». Et slikt opplegg forutsatte imidlertid at minst én av foreldrene eller andre voksne var til stede som veileder eller omsorgsperson, i alle fall for de minste barna. Dessuten kunne det være en utfordring å etablere et sosialt fellesskap med andre barn hvis det ikke var andre barn med hjemmeundervisning som bodde i nærheten. For de fleste barna var jo på skolen.

Men det finnes mindre radikale løsninger. Kenneth Danford har skrevet en bok om hvordan de gjør det i organisasjonen eller senteret North Star. Prosjektet her går kort fortalt ut på å gi tenåringer anledning til styre sin læring selv uten å gå på skolen. Tanken er at de vil trives bedre og lære mer hvis de blir vist tillit og får drive på med det de er interessert i. Man tilbyr dem rett og slett en annen livsstil enn det de erfarer på skolen. Senteret ble etablert i 1996 av Joshua Hornick og Kenneth Danford. De hadde da lenge vært lærere i den offentlige ungdomsskolen, Hornick som lærer i matematikk og fysikk, Danford først og fremst som historielærer. Men de ble etter hvert oppgitt over skolesystemet. Danford måtte erkjenne at å overbevise åttendeklassinger om at de burde bruke tid og krefter på å lese historie, som regel var et dødfødt prosjekt. Man kunne naturligvis skremme dem til innsats med straff i form av dårlige karakterer, men enhver oppvakt elev skjønte naturligvis at det ikke hadde noen som helst betydning hvilken karakter vedkommende fikk i historie i åttende klasse. Mye av tiden gikk i det hele tatt med til å holde ro og orden, for selv om de fleste elevene fant seg i å bli undervist i ting de ikke var det minste interessert i, var det som regel noen som åpenlyst protesterte og forstyrret undervisningen. Danford opplevde å bli en slags fengselsvokter. «Det var en viss kognitiv dissonans mellom å undervise USAs historie om folk som kjempet for sine rettigheter, mens jeg samtidig slo ned på elever som ikke tilpasset seg strukturen», hevder han.

Formelt sett er North Star registrert som hjemmeundervisning, men dette er bare en ordning for å gjøre senteret lovlig (aller barn under 16 år er forpliktet å være under en eller annen form for utdanning). Senteret er åpent for alle, også for dem som ikke har råd til å betale for å gå der (de som har råd, betaler skolepenger – som ligger om lag 40 prosent under kostnadene for å gå på privatskole). Elevene og lærerne holder til i egnede lokaler i Amherst Road i Sunderland, Massachusetts, der det foregår ulike aktiviteter. North Star er egentlig ingen skole i vanlig forstand – her finnes ingen læringskrav, læreplaner, oppgaver, tester, eksamener eller vitnemål. Naturligvis har man noen regler – det er for eksempel ikke lov til å røyke sigaretter eller marihuana på området, og når det en sjelden gang oppstår håndgemeng eller grove regelbrudd (North Star har hatt to slåsskamper på 25 år), så forsøker man å løse det gjennom mekling (restorative practices). I tillegg til en håndfull faste lærere, er det en rekke personer som jobber her frivillig ved å gi kurs eller veilede ungdommene. Det er også en del collegestudenter som arbeider der en stund som en del av deres studium. Lærerne gir undervisning i bestemte emner, men denne undervisningen er bare uforpliktende tilbud. Ungdommene velger selv om de vil benytte seg av dem eller hva de vil gjøre. I tillegg til de nevnte tilbudene, tilbyr senteret ungdommene et sted å være og ulike former for utstyr de kan benytte seg av, inkludert et bibliotek. Og ungdommene kan gå og komme som de vil. Mye av lærernes tid går med til rådgivning og individuell oppfølging, og man legger vekt på å knytte kontakter med arbeids- og organisasjonslivet slik at de som vil, kan prøve seg i ulike jobber, internships eller frivillig arbeid. Elevene går på North Star i gjennomsnitt to år, med variasjoner i begge retninger. Noen går tilbake til ungdomsskolen eller videregående skole etter en tid, andre går over (eller tilbake) til hjemmeskole, noen går i tillegg på community college (der elever kan ta kurs i ulike fag), andre kan sågar spare inn et år eller to og komme inn på college lenge før sine tidligere klassekamerater. Mange av elevene velger å forberede seg til å ta GED eller SAT (GED – General Educational Development – er et sett av tester innenfor språk, matematikk, naturvitenskap og samfunnsfag, og de som består dem, får et vitnemål som alternativ til vitnemål fra videregående skole (high school); SAT – Schoolastic Assessment Test – er et sett av tester i språk og matematikk som benyttes for å bestemme hvem som skal gis adgang til college). I USA er ifølge Danford mulighetene mangfoldige også for dem som velger bort skolen. Det har lenge vært dokumentert at hjemmeskole-barn har minst like gode sjanser til å komme inn på college eller eliteskoler som barn i ordinære skoler.

Ideologien bak senteret springer ifølge Danford ut av skolekritikken på 1960- og 1970-tallet – med folk som Paul Goodman, Ivan Illich og John Holt i spissen. Her ble skolen anklaget for å stigmatisere barn gjennom vurderingsystemene, ensrette dem gjennom faste fag, læreplaner og læringsmål og gjøre dem konforme gjennom kravene om disiplin og lydighet. Men Danfords bok er ikke et forsøk på å videreføre denne skolekritikken. Hans blikk er snarere rettet mot framtiden. Han beskriver hvordan North Star forsøker å etablere et alternativt liv for ungdom. Og utgangspunktet er at barn og unge er naturlig nysgjerrige, at læring foregår alle steder, ikke bare i skolen, at man må anerkjenne det barna er interessert i som viktig og verdifullt, at man må la dem få gjøre det de er gode til, mestrer og interesserer seg for, framfor å avdekke svakheter og mangler (som må rettes opp med «tidlig innsats»), og at trivsel og en meningsfull tilværelse er viktigere enn å bli tvunget til å gjøre det som de voksne anser for å være best for ungdom. Poenget med North Star er først og fremst å hjelpe ungdommene til å tro på seg selv og finne en retning i livet.

I tråd med denne ideologien består en del av boken av solskinnshistorier om ungdommer som har blitt reddet av North Star, ungdommer som på skolen følte seg skoleleie, stressede, nedtrykte eller deprimerte, men som plutselig fikk rike og meningsfulle liv når de valgte å slutte på skolen og begynte på North Star. For bare å ta ett eksempel: Ben kom til North Star som elleveåring og ble der i seks år. Det var en livlig gutt med ulike talenter og interesser. Men han kunne ikke fordra matte. Da Ben var 13 år førsøkte Danford forsiktig å overtale gutten til kanskje å prøve å lære seg litt matte, men Ben nektet. Danford ville ikke presse ham og lot derfor være å forfølge saken ytterligere. Da Ben var 16 år ville han imidlertid ta et avansert fotografikurs på et community college, men kom ikke inn på grunn av for lav skår i matte (20 prosent). Da bestemte han seg for å lære nok matte til å klare testen neste gang. Sammen med en voksen som hadde utdanning i matematikk brukte han halvannen time hver dag i fem dager til å lære seg den matten som trengtes. Han bestod testen med 100 prosent skår. Lærdommen Danford trekker av dette eksempelet er først og fremst at Ben på North Star hadde fått så mye selvtillit at han for å nå sitt mål var i stand til å gjøre noe med den «svakheten» han hadde. Det ble plutselig meningsfullt og maktpåliggende å lære seg den (nokså elementære) matematikken som skulle til, og da gikk det utmerket. I den ordinære skolen ville man ha forsøkt å tvinge Ben til å lære seg matematikk hver dag i 10 år og sannsynligvis diagnostisert ham med lærevansker og utsatt ham for tidlig innsats og spesialundervisning ...

Det er ingen grunn til å tvile på denne og alle de andre suksesshistoriene Danford serverer, og det kan ikke være tvil om at de som arbeider på North Star gjør en usedvanlig nyttig og prisverdig jobb med å hjelpe disse ungdommene til å finne seg til rette verden. Men underveis kan det blir litt for mye av det gode. Går det aldri galt? Er det ikke elever som ikke takler denne friheten? Heldigvis nevner Danford mot slutten av boken noen haker ved North Star-systemet. Noe av det mest utfordrende er finansieringen. Skolepengene dekker på langt nær kostnadene, og det er ikke lett å skaffe sponsorer. Lærerne må derfor i stor grad være idealister og akseptere dårlig lønn. Danford innrømmer også at det fantes enkelte ungdommer som ikke likte seg på North Star og derfor sluttet etter kort tid, mens andre som likte seg godt, ikke fant ut av hva de ville med livet sitt. Danford er likevel overbevist om at selv om North Star ikke alltid er like vellykket for alle, så gjør opplegget i alle fall ingen skade. Han er for øvrig også bekymret over at de aller fleste elevene er hvite, noe som ifølge Danford kan henge sammen at senteret ligger i et område der det bor mange hvite, at de fleste lærerne er hvite, at ungdommene rekrutteres gjennom at folk forteller om North Star til hverandre (og dermed rekrutteres elever fra ensartede miljøer), og at det for fargede foreldre ofte er viktigere å beholde barna i skolen for å sikre dem en framtid, enn å ta sjansen på å eksperimentere med en skole som ikke utsteder vitnemål.

Det hører med til historien at Danfords to barn ikke har gått på North Star, men valgte å forbli i den ordinære skolen. Mot slutten av boken har de i hvert sitt lille essay gitt sin begrunnelse for dette valget (for det manglet ikke på oppfordringer fra Danford om at de heller burde gå på North Star): Datteren Claudia hadde ikke mye til overs for skolen, men hun tok valgfag som interesserte henne og deltok i så mange meningsfulle og givende aktiviteter utenfor skolen, at hun ikke følte noe behov for å forlate skolen til fordel for North Star; sønnen Sam trivdes greit nok i skolen, og hadde ikke så mye imot å gå der. Han framhever at han fikk så mange gode venner der og at han likte å drive med ulike idretter i skolens regi. Heller ikke han ønsket derfor å forlate skolen. For Danford var dette helt i orden. Hele poenget med North Star var å gi ungdommene et valg. Ingen bør klandres fordi de velger å gå på skolen. Likevel er det Danfords drøm å omgjøre alle offentlige skoler til North Star-sentre. Det får han neppe oppleve med det første. Men han har et kapittel om hvordan man andre steder i USA har etablert lignende sentre som North Star, og Danford har hjulpet flere av dem med å komme i gang (de er nå organisert i Liberated Learners).

I en undersøkelse fra 2017 av tidligere elever på North Star (267 respondenter) viste det seg at om lag 24 prosent av elevene som begynte på senteret allerede var hjemmeskoleelever, mens de resterende 76 prosent – altså langt de fleste – kom fra den ordinære skolen (ungdomsskolen og videregående skole). Felles for dem som kom fra skolen var at de ikke trivdes der, eller i alle fall hadde funnet ut at de ville trives bedre utenfor skolens snevre rammer. Og det er ikke bare «taperne» på skolen det er snakk om. Bare om lag 22 prosent av elevene som kom til North Star hadde gitt opp å gjøre det bra på skolen (eller var hjemmeskolere som var i konflikt med foreldrene). De fleste som begynte på senteret gjorde det faktisk bra på skolen eller som hjemmeskolere (58 prosent), men ønsket seg mer frihet til å følge sine egne interesser (de resterende 20 prosent hadde helseplager eller slet med alvorlige lærevansker). Etter å ha vært på North Star, var det 82 prosent av elevene som fortsatte på college eller annen formell opplæring. De fleste av de resterende 18 prosent gikk inn i en jobb, noen av dem i egenstartede virksomheter. Av de elevene som ikke gikk tilbake til ungdomsskole eller videregående skole, men gikk videre til college, arbeid eller andre ting, var det hele 82 prosent som endte opp i college, noe som er langt over gjennomsnittet på statlig og nasjonalt nivå.

Noe av det mest provoserende – i det minste for norske skolebyråkratene og politikerne – er North Star-filosofiens grunnpremiss om at det er helt i orden å slutte på skolen som tenåring, ja sågar som 11-åring. I våre dager betraktes dette som den sikre vei til undergangen. Til og med å «droppe ut» av videregående anser våre politikere som et nederlag og en uting. I North Star ser man det motsatt. Å slutte på skolen gir snarere håp og åpner opp en framtid. Ikke bare får elevene straks drive med det de er engasjert i, framfor å vente til de er ferdig med skolen som 18-åringer, men de kvalifiserer seg til framtidig utdanning og/eller yrkesliv. Mange unge som «mislykkes» på skolen, blomstrer opp og gjør det bra – også på skolefag – når skolens knugende tvang er borte. Kunne dette være noe for oss?

Godkjent artikkel før siste korrektur. Mindre avvik fra trykt artikkel kan forekomme.
Denne artikkelen sto på trykk i Arr 1-2/2020
Klede
Les også:
Hamsterhjulet

Hamsterhjulet

I noen land er skolen preget av et enormt prestasjonsjag, der det forlanges at barna fra morgen til kveld gjennom hele oppveksten skal arbeide med skolefag slik at de kan komme seg opp og fram. Man kaller det gjerne et hamsterhjul. Vi er ikke der. Ikke ennå. Selv om det er i den retning vi stevner.

Bokmelding av
NOU 2019:3 Nye sjanser – bedre læring Kjønnsforskjeller i skoleprestasjoner og utdanningsløp

Ekskluderende individualisme

Ekskluderende individualisme

Framfor å problematisere skolesystemet, fastholder man en utdanningspolitikk som er basert på en ekskluderende individualisme.

Bokmelding av
Meld. St. 6 (2019–2020). Tett på – tidlig innsats og inkluderende fellesskap i barnehage, skole og SFO