I ein periode frå midten av 1800-talet fekk kvinner i ulike delar av Norge sterke skjelvingar og vart medvitslause. I ettertid kunne dei fortelje om religiøse visjonar dei hadde hatt. Bjørg Seland skildrar i boka «Synepiger» og «Sværmersker». Religiøs mystikk mellom tradisjon og modernitet nokre av dei mest kjente eksempla og prøver å forstå kva som stod på spel ved å sjå dei i samanheng med samfunnsmessige endringar og historiske parallellar. Seland dokumenterer at desse fenomena vart omtalt og diskutert i samtida og at dei stadig blir tematisert i lokalhistorisk litteratur. Men dei har i liten grad blitt ein del av dei store sentralt organiserte framstillingane av norsk idé-, kultur- eller kyrkjehistorie. Kanskje har det sin grunn i at det er forteljingar som dreier seg om ulærde kvinner i det som vart oppfatta som utkant både i geografisk forstand og i forhold til etablerte religiøse tradisjonar? Eller kanskje er det like så viktig at det var fenomen i eit grenseland i forhold til normalitet, sjukdom, mystikk og religion. Nettopp det perifere, avgrensa og marginaliserte ved materialet gjer det vel eigna til å kaste nytt lys over vår nære kultur- og idéhistorie.

Craig Koslofskys Evening’s Empire er en ambisiøs og engasjerende studie av det tidligmoderne menneskets flukt inn i de nattlige timer. Samtidig er det også en fortelling om veien videre inn i den opplyste offentligheten. For når gikk natten fra å være tid for søvn til å bli et oppholdssted fylt av muligheter? Når skrudde man klokken frem? Eller gjorde man det i det hele tatt?