Foucault­-filologi

Foucault­-filologi

Av Espen Schaanning

September 2019

La sexualité suivi de Le discours de la sexualité

La sexualité suivi de Le discours de la sexualité

Michel Foucault

EHESS, Gallimard, Seuil
Paris, 2018

En fersk utgivelse viser hvor opptatt Foucault var av biologi.

Selv om idéhistorikeren Michel Foucault døde i 1984 ble det likevel i årene som fulgte stadig publisert bøker av ham. Ja, det har kommet ut langt flere bøker av Foucault etter hans død enn de han utga i levende live. Først kom de fire bindene Dits et Écrits (1994), der man samlet de fleste av hans artikler, foredrag og intervjuer. Dernest begynte man å publisere hans forelesninger på Collège de France i en serie på 13 bind fra 1997 til 2015 (alle har blitt anmeldt her i Arr). Nå har man gravd enda dypere i posen. Foucault etterlot seg et hav av notater og manuskripter, og man har begynt å publisere en del av disse. Han er med andre ord i ferd med å bli kanonisert. Alt han har skrevet anses nå å være så verdifullt, at det er av offentlig interesse. Det må forstås bokstavelig: Foucault selger. Han har blitt så berømt at det finnes et marked av kjøpere uansett hva man utgir under hans navn.

Det første bindet i denne nye bokrekken av Foucault-stoff inneholder to forelesningsserier Foucault holdt om seksualitetens historie, først i 1964 ved Universitetet Clermont-Ferrand, dernest ved Universitetet i Vincennes i 1969. Og la det det straks være sagt: Man skal være særskilt interessert i Foucault for å få noe utbytte av disse forelesningene. Det skyldes at det dreier seg om forelesningsnotater, slik at tekstene er nokså ufullstendige. Særlig den siste forelesningsserien er sterkt stikkordpreget. Men det skyldes også, og framfor alt, at det er lite nytt å hente i disse forelesningene. Det er særlig én grunn til dette. Forelesningene representerer pliktløp for Foucault som universitetslærer. Det skiller dem radikalt fra hans forelesninger ved Collège de France. Disse siste var også pliktforelesninger, men her ble det forventet at Foucault skulle presenterte den forskningen han holdt på med for det allmenne publikum (det var hans eneste forpliktelse ved denne institusjonen). Dermed fikk tilhørerne et innblikk i hans forskningslaboratorium, dvs. hvordan han prøvde ut nye perspektiver og innfallsvinkler, på nye områder, med analyse av nye tekster. De forelesningene som nå er utgitt, er av en helt annen karakter. Her dreier det seg om ordinær undervisning på universitetet. Og da gjør Foucault i stor grad det vi alle gjør som universitetslærere: Vi bruker det vi har. I praksis betyr det to ting. På den ene side bruker vi det vi selv har skrevet inntil nå, og vi forsøker å formilde dette på litt nye måter. På den annen side bruker vi hva andre forskere har skrevet og formidler det som står i disse bøkene. Dette er ikke særlig nyskapende, naturligvis. Men det er heller ikke meningen. Det er snakk om å gi studentene et innblikk i feltet man underviser i og samtidig illustrere det med den forskning man selv har bedrevet. Forskningsbasert undervisning kalles det i dag. Som pliktoppfyllende lærer gjengir Foucault endringer i familieinstitusjonen, rettsreguleringen av ekteskapet, etableringen av seksualiteten som objekt for vitenskap (framfor alt basert på studiet av avvik), synet på barneseksualiteten, psykoanalysen fra Freud til Klein, utopiske forestillinger om seksualitetens frigjøring (Marcuse, Reich), osv., men også hvordan kjønn og seksualitet analyseres i biologien og medisinen – alt sammen riktignok med mer eller mindre skjulte referanser til Sade, Freud, Lacan, Althusser, Blanchot og Bataille.

Det finnes i disse forelesningene åpenbart enkelte passasjer og stikkord der Foucault sier noe annet og mer enn det han sier i andre tekster fra denne tiden, og som dermed kan leses som utprøvninger av noe som han kommer til skrive om senere eller som fungerer som korreksjoner av det han har sagt før. Men slikt har vel i grunnen begrenset interesse for den som er opptatt av det temaet Foucault skriver om. Det som likevel gjør at denne boken kan ha en viss interesse utover kretsen av Foucault-filologer, er at redaktøren av utgivelsen – Claude-Olivier Doron – har skrevet to essays til slutt om det intellektuelle klima som de to forelesningene ble holdt i, og ikke minst at han har annotert teksten med et omfattende noteapparat som forklarer hva Foucault sikter til i ulike sammenhenger. Her har Doron rett og slett gjort en formidabel jobb. Doron har god oversikt og skriver informativt og pedagogisk om alt fra Foucaults vitensarkeologi, kritikk av Althussers ideologibegrep og påpekning av hvordan seksualiteten blir et investeringsobjekt for vitenskapen (som angivelig vil «frigjøre» den), til hans betoning av den betydningen grenseoverskridelsen har og seksualitetens plass i denne. Ja, i virkeligheten er Dorons bidrag mye større enn Foucaults. På et vis kan man faktisk betrakte boken som en avhandling av Doron om Foucault.

Hvis det er noe jeg skulle framheve ved denne boken som jeg ikke visste fra før (eller eventuelt hadde glemt), måtte det være hvor opptatt Foucault var av biologi på denne tiden, og hvordan denne biologiske orienteringen til en viss grad påvirket den forståelsesramme han arbeidet innenfor. Særlig i Vincennes-forelesninger bruker han mye tid og krefter på å redegjøre for hvordan kjønn blir forstått i plante- og dyreriket før og nå, og hans såkalte «antihumanisme» må forstås på denne bakgrunn: Når man på 1800-tallet og framover begynte å degradere individet i biologien ved å ta for seg døden (kampen for tilværelsen, døden som individets absolutte grense), seksualiteten (overføring av arvematerialet) og historien (evolusjon, naturlig seleksjon), vakte det ifølge Foucault en reaktiv tenkning (i Nietzsches forstand). Filosofer og andre intellektuelle tålte ikke å leve med at mennesket generelt og individet spesielt ble forstått som tilfeldige brikker i et mye større system. Dermed ble døden, seksualiteten og historien «humanisert», dvs. de ble knyttet til menneskets vesen, framfor alt innenfor hegelianismen, fenomenologien, eksistensialismen og den humanistiske marxismen. Disse «humanistene» vil ha oss til å tro at mennesket må forstå seg selv i møte med sin egen død, i samtale og bekjennelse om sin seksualitet, og i analyse av historien som en arena der mennesket blir bevisst seg selv. Foucault synes i disse forelesningene å gå i rette med dette forsøket på å opphøye mennesket som en slags trøst overfor det faktum at mennesket er dødelig og underlagt mekanismer på mikro- og makronivå som det ikke har kontroll over. Man kan således si at Foucault «denaturaliserer» seksualiteten – ikke bare ved å problematisere alle forsøk å på forankre «det normale» i biologien, men også ved å problematisere det «humanistiske» forsøket på å gjøre seksualiteten til et vesenstrekk ved menneskets og individets natur.

Godkjent artikkel før siste korrektur. Mindre avvik fra trykt artikkel kan forekomme.
Denne artikkelen sto på trykk i Arr 3/2019
Fiendebilder
Les også: