I 1907 samlet generalløytnant Robert Baden-Powell (1857−1941) 22 gutter, de fleste mellom 13 og 16 år, til en ukes sommerleir på øya Brownsea Island i Pool Harbour. Han ville prøve ut sine ideer om speiding for unge gutter.

I 1914 formulerte den russisk-jødiske forfatteren og politikeren An-Sky 2087 spørsmål ment å avdekke hele det jødiske liv, kultur og virke i det russiske imperiet. Svarene skulle han få av den jødiske befolkningen selv. Disse spørsmålene er nå utgitt i bokform, med et forord av den amerikanske akademikeren Nathaniel Deutsch.

Det finnes i Paris ingen «rue Robes­pierre». Som navnet Hamsun her hjemme er hans navn fremdeles så kompromittert at det kan være støtende å oppkalle gater eller plasser etter ham. Dette skyldes naturligvis at Robespierre var Frankrikes leder under den såkalte «terroren» i 1793−1794, da tusenvis av hans motstandere ble henrettet, særlig i giljotinen. Ser vi på imidlertid den filosofien han bekjente seg til, så vil man oppdage at den (i motsetning til hos Hamsun) er tuftet på sentrale opplysningstidsideer. Mange av dem utgjør i dag grunnstenene i moderne vestlige demokratier. Problemet med Robespierre var at han på en måte viklet seg så mye inn i sin egen filosofi at han mistet bakkekontakten og overså de skremmende realitetene som ble resultat av forsøket på å sette ideene ut i live. Det gode, utopiske samfunn skulle realiseres, koste hva det koste ville, og derfor måtte alle antirevolusjo­nære krefter ryddes av ­veien. Konspirasjoner syntes å dukke opp på alle kanter, og Robespierre forsøkte å kvele dem ved roten straks han mente å se dem. Selv satte han sin ære i å være incorruptible – ufordervelig og ubestikkelig. En mann som ikke ville gå på akkord med de prinsipper han trodde på.

Skal man tro Jørgen Lorentzen i hans nye bok om farskapets historie siden 1850, kan denne inndeles i tre faser. I første periode var fedrene i hovedsak hjemme og kunne utøve sitt farskap i sitt daglige virke. Dessuten hadde faren (og ikke hustruen) det overordende ansvar for barn og hjem. På begynnelsen av 1900-tallet (symbolisert med ekteskapsreformen av 1927) skyves mannen ut av familien, hjemmet og dermed også oppdragelsen, som nå overtas av moren. Samtidig innrømmes mann og kone like rettigheter i familien gjennom loven: Han arbeider ute for å forsørge familien, hun arbeider hjemme for å sørge for familien. Dette endrer seg fra og med 1970-tallet, som innleder siste fase. Nå flytter mannen tilbake i hjemmet igjen og utøver sitt farskap på lik linje med moren, som i sin tur ikke lenger bare er mor og hustru, men også aktiv yrkesdeltager «ute». Begge jobber ute og utøver forelderskap hjemme.

Overfor de ufattelige grusomhetene som nazistene begikk under annen verdenskrig, framfor alt mot jødene, stiller man seg uvegerlig spørsmålet om hvordan det var mulig. Hvordan kunne så mange, så lenge, så systematisk ta del i drapet på millioner av forsvarsløse mennesker? Men kanskje er selve spørsmålet forførerisk, siden det antyder at vi kan finne et svar som gjelder alle. Ikke bare er grunnene og årsakene til denne trage­dien mange og sammensatte – det vet vi for lengst, men kan hende er grunnene til at ulike personer deltok i masse­drapene helt forskjellige, alt avhengig av alder, kjønn, yrke, sosial tilhørighet, plass i det politiske og militære hierarkiet, biologiske disposisjoner, osv. osv. I særdeleshet skal man vokte seg vel for å benytte de sentrale lederne i nazi­partiet som illustrasjon på allmenne poenger om hva slags «ondskap» som var på spill i nazismen. At Hitler godtok å utrydde alle jøder i Europa trenger ikke å ha samme forklaring som at Eichmann, Himmler eller Goebbels gjorde det samme.

Den tiden er for lengst forbi da man kunne tro på Hannah Arendts beskrivelse av Adolf Eichmann som et eksempel på «ondskapens banalitet»: en grå og lidenskapsløs byråkrat som riktignok organiserte jødetransporter til utryddelsesleire, dødsmarsjer og henrettelser, men som ikke hadde noe spesielt imot jøder.

Ingenting er så ille at det ikke er godt for noe, heter et gammelt ord. Det er naturligvis tragisk at det var de grusomme terrorhandlingene som skulle til for at rettspsykiatrien omsider kom på tiltalebenken. Men nå har det heldigvis skjedd. Helt siden den første rettspsykiatriske rapporten om Anders Behring Breiviks sinnstilstand konkluderte med at han var utilregnelig, har rettspsykiatrien som sådan kommet i søkelyset. Ikke minst har rettspsykiaterne selv bidratt med dette – dels i form av en ny sakkyndig rapport med motsatt konklusjon, men framfor alt gjennom alle de psykiaterne som etter hvert kom på banen som kommentatorer og kritikere av særlig den første rapporten. Mange av dem stilte også egne diagnoser av Behring Breivik uten å ha snakket med ham. Under rettssakens gang var vi oppe i 8-9 ulike diagnoser, flere av dem satt av mer eller mindre skråsikre psykiatere. Det var et underlige skue. Her ble man vitne til at rettspsykiatriens egne representanter sakte, men sikkert destruerte troverdigheten av sin egen virksomhet. Det var så man til slutt kunne begynne å synes synd på dem. Omsider kom det for en dag hva rettspsykiatri er, og alltid har vært: en virksomhet basert på synsing og skjønn.

I ein periode frå midten av 1800-talet fekk kvinner i ulike delar av Norge sterke skjelvingar og vart medvitslause. I ettertid kunne dei fortelje om religiøse visjonar dei hadde hatt. Bjørg Seland skildrar i boka «Synepiger» og «Sværmersker». Religiøs mystikk mellom tradisjon og modernitet nokre av dei mest kjente eksempla og prøver å forstå kva som stod på spel ved å sjå dei i samanheng med samfunnsmessige endringar og historiske parallellar. Seland dokumenterer at desse fenomena vart omtalt og diskutert i samtida og at dei stadig blir tematisert i lokalhistorisk litteratur. Men dei har i liten grad blitt ein del av dei store sentralt organiserte framstillingane av norsk idé-, kultur- eller kyrkjehistorie. Kanskje har det sin grunn i at det er forteljingar som dreier seg om ulærde kvinner i det som vart oppfatta som utkant både i geografisk forstand og i forhold til etablerte religiøse tradisjonar? Eller kanskje er det like så viktig at det var fenomen i eit grenseland i forhold til normalitet, sjukdom, mystikk og religion. Nettopp det perifere, avgrensa og marginaliserte ved materialet gjer det vel eigna til å kaste nytt lys over vår nære kultur- og idéhistorie.

Jan-Erik Ebbestad Hansen har skrive ei omfattande og spennande bok med utgangspunkt i dei skjellsettande hendingane i det han kallar «Rubin-året», altså 1957: Da Norge mistet dyden. Moraldebattane i etterkrigstida som toppa seg i rettsaken mot Mykle dette året var nemleg grunnleggande for det baksideteksten kallar «fremveksten av det liberale samfunnet i Norge». Allereie i forordet gjer forfattaren det umisforstå­eleg klårt korleis han stiller seg til det som skjedde for snart 55 år sidan: «Hvis fremstillingen gir inntrykk av at jeg er vennlig stemt overfor det liberale samfunnet som forsvarerne av Mykles roman var med å kjempe frem, er det riktig. Jeg er en tilhenger av dette samfunnet, og håper det kan utvikles videre.» (s. 5)

Craig Koslofskys Evening’s Empire er en ambisiøs og engasjerende studie av det tidligmoderne menneskets flukt inn i de nattlige timer. Samtidig er det også en fortelling om veien videre inn i den opplyste offentligheten. For når gikk natten fra å være tid for søvn til å bli et oppholdssted fylt av muligheter? Når skrudde man klokken frem? Eller gjorde man det i det hele tatt?

Da Jonathan Israel utga sin Radical Enlightenment for ti år siden, skapte han bevegelse i forskerlaugene som arbeidet med opplysningstiden. Mens man tidligere gjerne hadde betraktet annen halvdel av 1700-tallet som opplys­ ningstenkningens høydepunkt, hevdet Israel tvert om at opplysningstiden i grunnen var over omkring 1750.

Du vil gå ned i vekt, men klarer ikke fortsette etter at slankekuren er over. Du forstår du bør slutte å røyke, men finner ikke den nødvendige indre styrken til å gjøre det. Du ønsker ingen ting mer enn å lykkes i næringslivet, men du forstår ikke hvorfor du ikke klarer å utmanøvrere konkurrentene. Kanskje er du en politietterforsker som er lei av at detektivkonsulent Sherlock Holmes får all æren, eller du er en terapeut som ønsker å ta et skritt videre i arbeidet med klientene. Du er som meg: du har sett Derren Brown på TV og vil vite hvordan han gjør det, eller du vil være en playboy med dametekke, som naboens ufordragelige sønn. Det handler ikke om gener eller lottogevinster, nøkkelen ligger i hodet. «Du har allerede alt du trenger for å lykkes», som det heter i selvhjelpbøkene. Du må lære deg nevrolingvistisk programmering (NLP).

Det finnes en lang tradisjon for å kartlegge fangers atferd. Da de nye botsfengslene så dagens lys i Europa og USA på begynnelsen av 1800-tallet, ble det et viktig anliggende å journalføre det som skjedde i anstalten.

Halvor Tjønns Muhammed – slik samtiden så ham (Dreyer 2011) er et interessant forsøk på å presentere en meget viktig kilde til islams tidligste historie for norske lesere. Boken klarer til en viss grad å formidle en oppriktig interesse for de fabuløse fortellinger og historiske fragmenter som utgjør sagaen om profeten Muhammeds liv og levnet. Men forfatterens bevingede beveggrunner («forstå dagens terrorister») og påtrengende polemikk, samt den naive tilnærmingen til tekster og historie som gjennomsyrer boken, kaster en mørk skygge over kildematerialet og ødelegger det som ellers kunne ha blitt en viktig bokutgivelse