Daniel Jonah Goldhagen gjorde furore da han i sin berømte doktorgrads­avhandling fra 1996, Hitler’s willing executioners, hevdet at tyskernes drap på seks millioner jøder, gjennom skyting, gassing eller utsulting, ikke skyldtes sosiologiske faktorer, som gruppepress, lydighet overfor autoriteter, avstand til ofrene, karrierejag eller pulveriseringen av ansvar i et komplisert byråkrati, men en intens og inngrodd antisemittisme. Tyskerne utryddet og torturerte ikke jøder motvillig – som om de egentlig hadde villet la jødene leve og behandle dem pent. Naturligvis spilte press utenfra i enkelte sammenhenger en viss rolle. Men det kan på ingen måte forklare folkemordet, hevdet han. Drivkraften til å drepe kom innenfra. Tyskere flest så helst at jødene ble utryddet, og de som faktisk drepte dem, hadde det samme ønsket. De som drepte jødene ville drepe og pine dem, de fulgte her bare folkeviljen.

Høsten 1992 var det TV-aksjon til inn­tekt for psykiatrien, og i den forbindelse lagde et TV-team en serie på 3–4 programmer om norsk psykiatri. Jeg medvirket selv i ett av dem og fortalte litt om psykiatriens historie og hvilken samfunnsmessige rolle psykiatrien har spilt og spiller. Jeg husker ikke nøyaktig hva jeg sa, men psykiatrien ble nok i min framstilling ikke satt i noe særlig heldig lys. Programmene skulle sendes på NRK forut for TV-aksjonen, var annonsert i Programbladet og alt var i den skjønneste orden. Men tidlig en morgen noen ­dager før første program skulle sendes, ble filmprodusenten oppringt av en tone­angivende psykiater, som fortalte at han ikke kunne akseptere mine uttalelser og at han derfor hadde fått hele program­serien stanset. Hvordan han klarte det vet jeg ikke, men denne psykiateren var drivkraften bak Rådet for psykisk helse, som stod bak TV-aksjonen, så han må vel ha fått tak i programmene. Men jeg må innrømme at jeg ble skremt. Ikke av at visse psykiatere ofte kan være immune overfor kritiske perspektiver på egen profesjon – det visste jeg fra før – men av at psykiaterne til tider har så stor makt og besitter så stor autoritet at andre maktinstanser lar seg belære av dem. Trolig lot NRK seg overbevise av psykiateren om at programmene ikke var av høy nok «faglig kvalitet».

I antikkens og middelalderens naturfilosofi ble morsmelk forstått som transformert blod. På 600-tallet forklarer Isidore av Sevilla denne biologiske forbindelsen på følgende måte: Etter fødselen flyter alt blod som ennå ikke har blitt brukt til å nære skjødet, gjennom naturlig passasje til brystene, den hvitner i kraft av deres dyd og får kvalitet av melk. Selv om en slik forståelse av det naturlig nære forholdet mellom blod og melk for lengst er forlatt, er disse livsviktige kroppsvæskene fremdeles tett forbundet med hverandre, spesielt gjennom parallelle forestillinger om hvordan de spesifikt kvinnelige variantene, altså morsmelk og menstruasjonsblod, virker i verden, på ulike steder og til ulike tider. Dette kommer tydelig til uttrykk i en antologi som allerede i tittelens sammenstillinger antyder en vedvarende forbindelse mellom de to kroppsvæskene den tematiserer: Rødt og hvitt. Om blod og melk i fortid og samtid.

Siden 1990 har det hvert år blitt holdt en Thomas Harriot-forelesning ved Oriel College, Oxford, Harriots alma mater. De første ti forelesningene (1990–1999) ble samlet i Thomas Harriot: an Elizabethan man of science (2000). Nå foreligger forelesningene fra 2000 til 2009 (med unntak av Stephen Johnstons forelesning fra 2007), sammen med tre appendikser og en bibliografi over Harriot-relatert litteratur gitt ut etter 2000. Antologien er redigert av vitenskaps­historikeren Robert Fox.

Det måtte komme. Vi som har hatt barn i skolen siden midten av 1980-tallet har vært vitne til en skremmende utvikling: Barna evalueres stadig oftere, av stadig flere personer, på stadig flere områder, med stadig flere kartleggingsverktøy. Ikke bare blir lærerne i økende grad pålagt å kontinuerlig kartlegge graden av «måloppnåelse» innenfor de ulike fag, men det har i skolen også podet seg inn et helt sett av eksperter som registrerer avvik og foreslår tiltak. Jeg glemmer aldri en innbydelse til foreldremøte vi fikk da vår yngste sønn skulle begynne på skolen (for 12 år siden), der det het at vi skulle få møte «pp-tjenesten, helsesøster, logoped og fysioterapeut». Med andre ord: Bare fagfolk med ekspertise på avvik! Lærerne var ikke engang nevnt. Overfor mine studenter pleide jeg i mine forelesninger om Foucault på 1980- og 1990-tallet å spøke med at det ikke ville forundre meg om man snart også begynte å kartlegge evner, ferdigheter, kunnskaper og atferd til barna i barnehagen. Den voldsomme viljen til viten som preger skolen – der man vil vite stadig mer om hva elevene vet og kan – vil sakte, men sikkert også hjemsøke de aller minste. Også barn helt ned i 2–3-årsalderen vil om noen år blir innlemmet i dette vitensproduksjonsapparatet, pleide jeg å si. Det vakte munterhet og latter. Ingen trodde den gang at det kunne gå så galt. Mari Pettersvold og Solveig Østrem viser i sin bok Mestrer, mestrer ikke, at dette i dag for lengst er blitt en realitet.

I 1907 samlet generalløytnant Robert Baden-Powell (1857−1941) 22 gutter, de fleste mellom 13 og 16 år, til en ukes sommerleir på øya Brownsea Island i Pool Harbour. Han ville prøve ut sine ideer om speiding for unge gutter.

I 1914 formulerte den russisk-jødiske forfatteren og politikeren An-Sky 2087 spørsmål ment å avdekke hele det jødiske liv, kultur og virke i det russiske imperiet. Svarene skulle han få av den jødiske befolkningen selv. Disse spørsmålene er nå utgitt i bokform, med et forord av den amerikanske akademikeren Nathaniel Deutsch.

Det finnes i Paris ingen «rue Robes­pierre». Som navnet Hamsun her hjemme er hans navn fremdeles så kompromittert at det kan være støtende å oppkalle gater eller plasser etter ham. Dette skyldes naturligvis at Robespierre var Frankrikes leder under den såkalte «terroren» i 1793−1794, da tusenvis av hans motstandere ble henrettet, særlig i giljotinen. Ser vi på imidlertid den filosofien han bekjente seg til, så vil man oppdage at den (i motsetning til hos Hamsun) er tuftet på sentrale opplysningstidsideer. Mange av dem utgjør i dag grunnstenene i moderne vestlige demokratier. Problemet med Robespierre var at han på en måte viklet seg så mye inn i sin egen filosofi at han mistet bakkekontakten og overså de skremmende realitetene som ble resultat av forsøket på å sette ideene ut i live. Det gode, utopiske samfunn skulle realiseres, koste hva det koste ville, og derfor måtte alle antirevolusjo­nære krefter ryddes av ­veien. Konspirasjoner syntes å dukke opp på alle kanter, og Robespierre forsøkte å kvele dem ved roten straks han mente å se dem. Selv satte han sin ære i å være incorruptible – ufordervelig og ubestikkelig. En mann som ikke ville gå på akkord med de prinsipper han trodde på.

Skal man tro Jørgen Lorentzen i hans nye bok om farskapets historie siden 1850, kan denne inndeles i tre faser. I første periode var fedrene i hovedsak hjemme og kunne utøve sitt farskap i sitt daglige virke. Dessuten hadde faren (og ikke hustruen) det overordende ansvar for barn og hjem. På begynnelsen av 1900-tallet (symbolisert med ekteskapsreformen av 1927) skyves mannen ut av familien, hjemmet og dermed også oppdragelsen, som nå overtas av moren. Samtidig innrømmes mann og kone like rettigheter i familien gjennom loven: Han arbeider ute for å forsørge familien, hun arbeider hjemme for å sørge for familien. Dette endrer seg fra og med 1970-tallet, som innleder siste fase. Nå flytter mannen tilbake i hjemmet igjen og utøver sitt farskap på lik linje med moren, som i sin tur ikke lenger bare er mor og hustru, men også aktiv yrkesdeltager «ute». Begge jobber ute og utøver forelderskap hjemme.