Espen Schaanning

IFIKK, Universitetet i Oslo

Artikler

Foucault­-filologi

Foucault­-filologi

En fersk utgivelse viser hvor opptatt Foucault var av biologi.

Bokmelding av
La sexualité suivi de Le discours de la sexualité

Hamsterhjulet

Hamsterhjulet

I noen land er skolen preget av et enormt prestasjonsjag, der det forlanges at barna fra morgen til kveld gjennom hele oppveksten skal arbeide med skolefag slik at de kan komme seg opp og fram. Man kaller det gjerne et hamsterhjul. Vi er ikke der. Ikke ennå. Selv om det er i den retning vi stevner.

Bokmelding av
NOU 2019:3 Nye sjanser – bedre læring Kjønnsforskjeller i skoleprestasjoner og utdanningsløp

Oppdragende natur

Oppdragende natur

I Sverige og Norge har friluftsliv spilt en mye mer avgjørende rolle i oppdragelsen enn i mange andre land.

Bokmelding av
Naturliga medborgare Friluftsliv och medborgarfostran i scoutrörelsen och Unga Örnar 1925–1960

Prestasjonspressets pris

Prestasjonspressets pris

Den nyliberale utdanningsideologien i Osloskolen tilsidesetter de fleste målene i skolens formålsparagraf, viser Simon Malkenes.

Bokmelding av
Det store skoleeksperimentet – makt, barn og forretningshemmeligheter i «verdens beste skole»

Prestasjonsskolens ofre

Bokmelding av
Inkluderende fellesskap for barn og unge. Ekspertgruppen for barn og unge med behov for særskilt tilrettelegging

Forsøket som løp ut i sanden

Forsøket som løp ut i sanden

Det kan virke helt utrolig at Forsøksgymnaset i Oslo klarte å holde det gående helt fram til 2003.

Bokmelding av
Da tenåringene tok makta. Trettisju års opprør i fristaten Forsøksgym

Heldagsskolens pris

Heldagsskolens pris

Audun Lysbakken og Tarjei Helland går i bresjen for heldagsskolen – uten tanke på dem som ikke lykkes i skolesystemet.

Bokmelding av
Framtidsskolen. En mer praktisk, variert og litt lengre skoledag

Skolen og humaniora

Skolen og humaniora

Da jeg gikk på skolen, kunne jeg ikke fordra historiefaget, framfor alt når det dreide seg om det som het «åndsliv».

Bokmelding av
Kraften i allmenn dannelse. Skolen som formidler av humaniora. Bidrag til en historisk lesning

Krig og filosofi

Bokmelding av
Filosofenes krig. Den europeiske filosofien under første verdenskrig

Dammanns dom

Bokmelding av
Verdirevolusjon: Planeten må reddes fra uhemmet økonomisk vekstkonkurranse

Matematikk i mengder

Bokmelding av
The New Math: A Political History, All Positive Action Starts with Criticism: Hans Freudenthal and the Didactics of Mathematics

Vi var med

Bokmelding av
Den største forbrytelsen. Ofre og gjerningsmenn i det norske Holocaust

Om å disiplinere tenkningen

Bokmelding av
Gesellschaftliche Funktionen des Mathematikunterrichts. Ein soziologischer Beitrag zum kritischen Verständnis mathematischer Bildung

Tøffe tider

Bokmelding av
Blant slaver og sjørøvere: En bergensskippers forunderlige skjebne

Kurkamp

Bokmelding av
Vitenskap og varme hender: Den medisinske markedsplassen i Norge fra 1800 til i dag

Bokmelding av
Hvem er villest i landet her? Råskap mot dyr og natur i antropocen, menneskets tidsalder

Soldatenes verden

Daniel Jonah Goldhagen gjorde furore da han i sin berømte doktorgrads­avhandling fra 1996, Hitler’s willing executioners, hevdet at tyskernes drap på seks millioner jøder, gjennom skyting, gassing eller utsulting, ikke skyldtes sosiologiske faktorer, som gruppepress, lydighet overfor autoriteter, avstand til ofrene, karrierejag eller pulveriseringen av ansvar i et komplisert byråkrati, men en intens og inngrodd antisemittisme. Tyskerne utryddet og torturerte ikke jøder motvillig – som om de egentlig hadde villet la jødene leve og behandle dem pent. Naturligvis spilte press utenfra i enkelte sammenhenger en viss rolle. Men det kan på ingen måte forklare folkemordet, hevdet han. Drivkraften til å drepe kom innenfra. Tyskere flest så helst at jødene ble utryddet, og de som faktisk drepte dem, hadde det samme ønsket. De som drepte jødene ville drepe og pine dem, de fulgte her bare folkeviljen.

Bokmelding av
Soldater: Beretninger om krig, drap og død

Psykiatrisk maktmisbruk

Psykiatrisk maktmisbruk

Høsten 1992 var det TV-aksjon til inn­tekt for psykiatrien, og i den forbindelse lagde et TV-team en serie på 3–4 programmer om norsk psykiatri. Jeg medvirket selv i ett av dem og fortalte litt om psykiatriens historie og hvilken samfunnsmessige rolle psykiatrien har spilt og spiller. Jeg husker ikke nøyaktig hva jeg sa, men psykiatrien ble nok i min framstilling ikke satt i noe særlig heldig lys. Programmene skulle sendes på NRK forut for TV-aksjonen, var annonsert i Programbladet og alt var i den skjønneste orden. Men tidlig en morgen noen ­dager før første program skulle sendes, ble filmprodusenten oppringt av en tone­angivende psykiater, som fortalte at han ikke kunne akseptere mine uttalelser og at han derfor hadde fått hele program­serien stanset. Hvordan han klarte det vet jeg ikke, men denne psykiateren var drivkraften bak Rådet for psykisk helse, som stod bak TV-aksjonen, så han må vel ha fått tak i programmene. Men jeg må innrømme at jeg ble skremt. Ikke av at visse psykiatere ofte kan være immune overfor kritiske perspektiver på egen profesjon – det visste jeg fra før – men av at psykiaterne til tider har så stor makt og besitter så stor autoritet at andre maktinstanser lar seg belære av dem. Trolig lot NRK seg overbevise av psykiateren om at programmene ikke var av høy nok «faglig kvalitet».

Bokmelding av
Skolerett: Historien om Arnold Juklerød, En kamp for andres beste: Om varsleren og menneskerettsforkjemperen Arnold Juklerød

Vitensnettet omkring barnet

Det måtte komme. Vi som har hatt barn i skolen siden midten av 1980-tallet har vært vitne til en skremmende utvikling: Barna evalueres stadig oftere, av stadig flere personer, på stadig flere områder, med stadig flere kartleggingsverktøy. Ikke bare blir lærerne i økende grad pålagt å kontinuerlig kartlegge graden av «måloppnåelse» innenfor de ulike fag, men det har i skolen også podet seg inn et helt sett av eksperter som registrerer avvik og foreslår tiltak. Jeg glemmer aldri en innbydelse til foreldremøte vi fikk da vår yngste sønn skulle begynne på skolen (for 12 år siden), der det het at vi skulle få møte «pp-tjenesten, helsesøster, logoped og fysioterapeut». Med andre ord: Bare fagfolk med ekspertise på avvik! Lærerne var ikke engang nevnt. Overfor mine studenter pleide jeg i mine forelesninger om Foucault på 1980- og 1990-tallet å spøke med at det ikke ville forundre meg om man snart også begynte å kartlegge evner, ferdigheter, kunnskaper og atferd til barna i barnehagen. Den voldsomme viljen til viten som preger skolen – der man vil vite stadig mer om hva elevene vet og kan – vil sakte, men sikkert også hjemsøke de aller minste. Også barn helt ned i 2–3-årsalderen vil om noen år blir innlemmet i dette vitensproduksjonsapparatet, pleide jeg å si. Det vakte munterhet og latter. Ingen trodde den gang at det kunne gå så galt. Mari Pettersvold og Solveig Østrem viser i sin bok Mestrer, mestrer ikke, at dette i dag for lengst er blitt en realitet.

Bokmelding av
Mestrer, mestrer ikke: jakten på det normale barnet

Speiderbevegelsens oppdragelsesideologi

Speiderbevegelsens oppdragelsesideologi

I 1907 samlet generalløytnant Robert Baden-Powell (1857−1941) 22 gutter, de fleste mellom 13 og 16 år, til en ukes sommerleir på øya Brownsea Island i Pool Harbour. Han ville prøve ut sine ideer om speiding for unge gutter.

Bokmelding av
Pfadfinden. Eine globale Erziehungs- und Bildungsidee aus interdisziplinärer Sicht

Robespierre som romer

Robespierre som romer

Det finnes i Paris ingen «rue Robes­pierre». Som navnet Hamsun her hjemme er hans navn fremdeles så kompromittert at det kan være støtende å oppkalle gater eller plasser etter ham. Dette skyldes naturligvis at Robespierre var Frankrikes leder under den såkalte «terroren» i 1793−1794, da tusenvis av hans motstandere ble henrettet, særlig i giljotinen. Ser vi på imidlertid den filosofien han bekjente seg til, så vil man oppdage at den (i motsetning til hos Hamsun) er tuftet på sentrale opplysningstidsideer. Mange av dem utgjør i dag grunnstenene i moderne vestlige demokratier. Problemet med Robespierre var at han på en måte viklet seg så mye inn i sin egen filosofi at han mistet bakkekontakten og overså de skremmende realitetene som ble resultat av forsøket på å sette ideene ut i live. Det gode, utopiske samfunn skulle realiseres, koste hva det koste ville, og derfor måtte alle antirevolusjo­nære krefter ryddes av ­veien. Konspirasjoner syntes å dukke opp på alle kanter, og Robespierre forsøkte å kvele dem ved roten straks han mente å se dem. Selv satte han sin ære i å være incorruptible – ufordervelig og ubestikkelig. En mann som ikke ville gå på akkord med de prinsipper han trodde på.

Bokmelding av
Robespierre

Far i stua

Far i stua

Skal man tro Jørgen Lorentzen i hans nye bok om farskapets historie siden 1850, kan denne inndeles i tre faser. I første periode var fedrene i hovedsak hjemme og kunne utøve sitt farskap i sitt daglige virke. Dessuten hadde faren (og ikke hustruen) det overordende ansvar for barn og hjem. På begynnelsen av 1900-tallet (symbolisert med ekteskapsreformen av 1927) skyves mannen ut av familien, hjemmet og dermed også oppdragelsen, som nå overtas av moren. Samtidig innrømmes mann og kone like rettigheter i familien gjennom loven: Han arbeider ute for å forsørge familien, hun arbeider hjemme for å sørge for familien. Dette endrer seg fra og med 1970-tallet, som innleder siste fase. Nå flytter mannen tilbake i hjemmet igjen og utøver sitt farskap på lik linje med moren, som i sin tur ikke lenger bare er mor og hustru, men også aktiv yrkesdeltager «ute». Begge jobber ute og utøver forelderskap hjemme.

Bokmelding av
Fra farskapets historie i Norge 1850–2012

Kameleonen Goebbels

Kameleonen Goebbels

Overfor de ufattelige grusomhetene som nazistene begikk under annen verdenskrig, framfor alt mot jødene, stiller man seg uvegerlig spørsmålet om hvordan det var mulig. Hvordan kunne så mange, så lenge, så systematisk ta del i drapet på millioner av forsvarsløse mennesker? Men kanskje er selve spørsmålet forførerisk, siden det antyder at vi kan finne et svar som gjelder alle. Ikke bare er grunnene og årsakene til denne trage­dien mange og sammensatte – det vet vi for lengst, men kan hende er grunnene til at ulike personer deltok i masse­drapene helt forskjellige, alt avhengig av alder, kjønn, yrke, sosial tilhørighet, plass i det politiske og militære hierarkiet, biologiske disposisjoner, osv. osv. I særdeleshet skal man vokte seg vel for å benytte de sentrale lederne i nazi­partiet som illustrasjon på allmenne poenger om hva slags «ondskap» som var på spill i nazismen. At Hitler godtok å utrydde alle jøder i Europa trenger ikke å ha samme forklaring som at Eichmann, Himmler eller Goebbels gjorde det samme.

Bokmelding av
Joseph Goebbels: En biografi

Eichmann bak masken

Eichmann bak masken

Den tiden er for lengst forbi da man kunne tro på Hannah Arendts beskrivelse av Adolf Eichmann som et eksempel på «ondskapens banalitet»: en grå og lidenskapsløs byråkrat som riktignok organiserte jødetransporter til utryddelsesleire, dødsmarsjer og henrettelser, men som ikke hadde noe spesielt imot jøder. En tankeløs mann som bare fulgte ordre og gjorde sin plikt. Vi vet at dette faktisk stemmer dårlig med hvordan Eichmann forholdt seg under krigen: Det er godt dokumentert at han ikke bare var en passiv byråkrat som mottok ord­rer og at han etter hvert sågar ble en av dem som ivret mest for å fortsette massemyrderiet etter at Himmler hadde beordret stans i bruken av gasskamre og dødsmarsjer. Bettina Stangneth forsøker i sin bok Eichmann før Jerusalem å avlive to ­andre myter, nemlig at Eichmann under og etter krigen var en relativt ukjent byrå­krat, og at han i Argentina etter krigen levde et relativt tilbaketrukket og apolitisk liv. Eichmann var ifølge Stangneth tvert om en sentral politisk aktør på begge arenaer. Hvilket for henne betyr at han hele tiden var en tvers igjennom sleip, manipulerende, beregnende og skruppelløs massemorder.

Bokmelding av
Eichmann vor Jerusalem: Das unbehelligte Leben eines Massenmörders

Den suverene

Den suverene

Ingenting er så ille at det ikke er godt for noe, heter et gammelt ord. Det er naturligvis tragisk at det var de grusomme terrorhandlingene som skulle til for at rettspsykiatrien omsider kom på tiltalebenken. Men nå har det heldigvis skjedd. Helt siden den første rettspsykiatriske rapporten om Anders Behring Breiviks sinnstilstand konkluderte med at han var utilregnelig, har rettspsykiatrien som sådan kommet i søkelyset. Ikke minst har rettspsykiaterne selv bidratt med dette – dels i form av en ny sakkyndig rapport med motsatt konklusjon, men framfor alt gjennom alle de psykiaterne som etter hvert kom på banen som kommentatorer og kritikere av særlig den første rapporten. Mange av dem stilte også egne diagnoser av Behring Breivik uten å ha snakket med ham. Under rettssakens gang var vi oppe i 8-9 ulike diagnoser, flere av dem satt av mer eller mindre skråsikre psykiatere. Det var et underlige skue. Her ble man vitne til at rettspsykiatriens egne representanter sakte, men sikkert destruerte troverdigheten av sin egen virksomhet. Det var så man til slutt kunne begynne å synes synd på dem. Omsider kom det for en dag hva rettspsykiatri er, og alltid har vært: en virksomhet basert på synsing og skjønn.

Bokmelding av
De suverene: Et oppgjør med eksperttyranniet

Filosofiens revolusjonære kraft

Da Jonathan Israel utga sin Radical Enlightenment for ti år siden, skapte han bevegelse i forskerlaugene som arbeidet med opplysningstiden. Mens man tidligere gjerne hadde betraktet annen halvdel av 1700-tallet som opplys­ ningstenkningens høydepunkt, hevdet Israel tvert om at opplysningstiden i grunnen var over omkring 1750.

Bokmelding av
Democratic Enlightenment: Philosophy, and Human Rights, 1750–1790

Om å ta seg friheter

Om å ta seg friheter

Det finnes en lang tradisjon for å kartlegge fangers atferd. Da de nye botsfengslene så dagens lys i Europa og USA på begynnelsen av 1800-tallet, ble det et viktig anliggende å journalføre det som skjedde i anstalten.

Bokmelding av
Fangenes friheter: Makt og motstand i et norsk fengsel

1